Allerede tittelen «Til Læseren» varsler en direkte henvendelse, og åpningslinjen «Min Læser!» gjør oss til medvitere – nesten til noen som blunker sammen med diktets jeg over en oppdagelse. Diktet presenterer en lesesituasjon: hist og her i verden, eller kanskje i avisene, møter man «den dyrekjøbte Gravskrift» – en bekostelig minneinnskrift over en avdød herre, der det står at han var en engel. Men leseren skal vite at dette bare er en trykkfeil. I virkeligheten skulle det ha stått noe ganske annet: at den salige herre var en «Bengel».
Slik er diktet en liten satirisk felle. Det utgir seg for å være en hjelpsom korrekturmelding, men korreksjonen er samtidig en avsløring. Forskjellen mellom «Engel» og «Bengel» er bare én bokstav, men den rommer hele avstanden mellom den offentlige æren og den private sannheten om et menneske. Gravskrifter er konvensjonelt smigrende; de gjør avdøde til engler. Her snus konvensjonen på hodet, og trykkfeilen blir et hull som sannheten slipper ut gjennom.
Rytmisk og rimmessig er diktet knapt og epigrammatisk. De to første linjene danner et rimpar: «her» og «seer». Deretter venter det store rimet på å fullbyrdes. «Engel» i tredje linje får først svar i «Bengel» i aller siste linje. Midtlinjene har en løsere, nærmest prosanær gang med halvrim eller konsonantisk samklang i «blot» og «staaet». Det gjør at sluttpoenget ikke føles hastet fram; leseren må svinge gjennom setningen, og så faller rimet på plass som en dom. Denne rimmessige forsinkelsen speiler diktets logikk: først den høflige overflaten, så den lille korreksjonen, og til sist den brutale navneforandringen.
Selve den gjentatte frasen «Den salig Herre var en ...» forsterker effekten. Ordene er hentet fra gravskrifter og kirkelig språk, med høystemte, nærmest liturgiske klanger. «Salig» gir assosiasjoner til evig hvile; «Herre» understreker stand og verdighet. Når setningen så kompletteres med «Bengel», kolliderer det sakrale språket med et hverdagslig skjellsord. Ordet «blot» forsterker den tilsynelatende likegyldigheten: det er jo bare en fillesak, en typografisk glipp. Men den fillesaken forandrer hele dommen. «Bengel» er ikke hvilket som helst adjektiv; det er en sosial dom. At trykkfeilen består i nettopp ett typesatt tegn, gjør det hele både komisk og presist: I blytypenes verden ligger engel og bengel farlig nær hverandre.
Også ordet «dyrekjøbte» bærer ironi. En gravskrift kan være dyrekjøbt i bokstavelig forstand – man har betalt for stein og ord – men uttrykket kan også leses som et hint om at æren er kjøpt for dyrt, at prisen for det gode ettermælet er sannheten. Diktet insisterer på at den salige herre slett ikke var noen engel. Det er en sosial kritikk forkledd som en banal trykkfeilmelding: Offentlige minneord er ofte forskjønnelse, og av og til er det bare en liten glipp i språket som røper hva vi egentlig mener.
Nettopp denne enkelheten er diktets styrke. Uten å moralisere høyt, uten å holde preken, får forfatteren sagt noe ganske ubehagelig om menneskelig hykleri og om hvor lett det er å skrive om karakterer etter døden. Diktet er en epigrammatisk spøk med brodd: en hel sosial verden – med standspersoner, gravstener, forfengelighet og skjult kritikk – rommes i seks linjer. Det er medrivende fordi leseren blir tatt med på leken. Vi ser gravskriften for oss, hører den høytidelige tonen, og innser samtidig at vi kanskje har stått foran mange slike innskrifter uten å spørre om engelen egentlig var en bengel.