Nordahl Griegs «Til ungdommen» taler rett til den unge leseren, midt i en truende og krigersk tid. Stemmen er alvorlig og mobiliserende, men også varm: den ber ungdommen gå inn i sin samtid, ikke med granater, men med troen på livet og menneskets verd. Diktet beveger seg fra dystre krigsbilder til en visjon om at fred er å skape, og at nød og sult skyldes svik som må bekjempes i livets navn. Sentralt står håpet om at solskinn, brød og ånd skal eies av alle. Avslutningen minner om at den som bærer noe dyrebart og sårbart, som et barn på armen, ikke kan myrde. Slik blir diktet både en advarsel mot vold og en tillitserklæring til menneskelig omsorg. Stemningen er høytidelig, men aldri oppgitt; håpet ligger i at menneskeverd kan gjøre våpnene maktesløse.
Til ungdommen — Sammendrag
Kringsatt av fiender, gå inn i din tid! Under en blodig storm – vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.
For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det, dø om du må – men: øk det og styrk det!
Stilt går granatenes glidende bånd. Stans deres drift mot død, stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: døden skal tape!
Elsk – og berik med drøm – alt stort som var! Gå mot det ukjente, fravrist det svar.
Ubygde kraftverker, ukjente stjerner – skap dem, med skånet livs dristige hjerner!
Edelt er mennesket, jorden er rik! Finnes her nød og sult, skyldes det svik.
Knus det! I livets navn skal urett falle. Solskinn og brød og ånd eies av alle.
Da synker våpnene maktesløs ned! Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.
Den som med høyre arm bærer en byrde, dyr og umistelig, kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt fra bror til bror: vi vil bli gode mot menskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen – som om vi bar et barn varsomt på armen!