«Killebukken, lammet mit!» lyder det i åpningen, og med den lille tiltaleformen etableres en hel stemning: en mor – eller en voksen bondekvinne – snakker til et lite dyr med samme varme som til et barn. Gjentakelsen i alle tre strofene gir teksten preg av vuggesang eller regle, men innholdet er langt mer tvetydig. Lammet får råd om å følge bjellen, passe på skinnet og legge på seg kjøtt, og hver formaning får en nøktern begrunnelse: moren vil ha skinnet i fællen og kjøttet i suppen. Den ømme tiltaleformen og den praktiske begrunnelsen står side om side, og nettopp i det spennet ligger diktets sentrale tanke: omsorg og nytte er ikke nødvendigvis motsetninger i en verden der dyr er både følgesvenner og mat.
Strofeformen er enkel og stram. Hver strofe åpner med samme linje, «Killebukken, lammet mit», noe som skaper et syngende, insisterende omkved. Linjene er korte og faller naturlig i munnen, og rimene kommer parvis: «fjælle’» mot «bjælle», «fællen» mot «kvællen», «tuppen» mot «suppen». De mange elisjonene – «fjælle’», «kjøtte’», «kvællen» – skriver teksten inn i en muntlig, dialektnær tradisjon, som om sangen blir tatt rett ut av dagligtalen på en seter. Rytmen bærer preg av lette taktslag, men andre og fjerde linje i hver strofe får ofte et tyngre ettertrykk, særlig når begrunnelsen kommer: «følg du vakkert din bjælle!» Her blir formaningen både kjærlig og kommanderende.
Billedspråket er spartansk, men konkret. Det nakne fjellandskapet ligger i uttrykket «opefter slette fjælle’» – en øde, åpen strekning der lammet lett kan komme bort. Bjellen blir da et orienteringspunkt, en lyd som binder dyret til flokken og til morens oppmerksomhet. Samtidig peker ordene stadig mot kropp og hushold: skinn, fælle, kjøtt, suppe. Fællen og suppen er hverdagslige gjenstander, men de knytter dyrets kropp direkte til menneskenes overlevelse. Særlig virkningsfull er overgangen fra «tuppen», et kjælenavn for den lille, til den prosaiske «suppen». Det er som om varmen i stemmen ikke forsvinner, men avslører en underliggende realisme: det man elsker, skal også kunne mette.
Diktet kan leses som en usentimental vuggevise fra et bondesamfunn der grensene mellom kjeledyr og husdyr var flytende. Moren vil det beste for lammet – det skal være friskt, trygt og kraftig – men det beste er samtidig å bli et godt skinn og et godt måltid for henne selv. Denne dobbeltheten gjøres aldri eksplisitt moralsk; Bjørnson lar sangen forbli naiv og lett. Særlig i siste strofe snur den tilsynelatende beskyttende formaningen over i noe nærmest burleskt, fordi spørsmålet «vet du det ikke, tuppen» utgir seg for å irettesette uvitenhet, mens det i virkeligheten avslører hva husholdet venter seg. Det er denne dobbeltheten som gjør den lille teksten slående.
Bjørnson er en forfatter som ofte hentet stoff og tone fra norsk bondekultur, og «Killebukken» er kjent fra fortellingen «Arne» der den står som en innfelt vise. Selv løsrevet har den en egen dramatisk kurve: først lokkes lammet framover, så formanes det, til slutt avsløres hva alt skal ende i. Det er en liten strofisk scene med klang av bjelle, fjelluft og kjøkken, og den rommer en hel livsholdning på fire linjer om gangen.