En stemme snakker ømt til lammet sitt, kaller det «Killebukken» og ber det følge bjella si oppover fjellet, selv om veien er stri. Men under den kjærlige tonen ligger det noe praktisk og nesten hardt: lammet skal passe godt på skinnet fordi mor vil sy noe av det om kvelden, og det skal legge på seg fordi kjøttet skal havne i suppa. Gjentakelsene og dialektordene gir teksten en rolig, nærmest vuggesangaktig rytme, samtidig som omtanken for skinn og kjøtt minner om at lammet er et nyttedyr. Stemningen blir derfor dobbel: varm og leken, men også litt mørk. Nettopp kontrasten mellom kos og slaktetanker gjør den korte sangen minneverdig.
Killebukken — Sammendrag
Killebukken, lammet mit! Skjønt det ofte går tungt og stridt opefter slette fjælle’, — følg du vakkert din bjælle!
Killebukken, lammet mit, pas så dygtig på skinnet dit; mor vil ha det i fællen, som hun syr sig om kvællen.
Killebukken, lammet mit, læg så dygtig på kjøtte’ dit! vet du det ikke, tuppen, at mor vil ha det i suppen?