Claus Fastings lille dikt til en navnløs venn er bygget opp som en rettssak i miniatyr. Allerede første linje etablerer anklagen: «Du klager Lykken an, min Ven!» Lykken er her ikke en stemning, men en instans som kan stilles til ansvar. Vennen mener at Lykken har sviktet ham, at den har «begravet» håpet. Ordet «begraver» er det eneste utfoldede bildet i teksten, men det gjør mye: håpet framstilles som noe levende som er lagt i jord. Det gir vennens smerte et dramatisk, nesten endelig preg. I eldre dansk-norsk rommer «Lykken» dessuten både hell, skjebne og lykksalighet. Det er altså ikke bare en god følelse vennen savner, men en grunnleggende tillit til at livet vil ham vel.
Likevel kommer vendingen raskt. I tredje linje får Lykken stemme: «Den klager over Dig igjen». Ordet «igjen» kan leses både som «til gjengjeld» og som «enda en gang», som om klagen nå går i ring. Siste linje avsier en dom uten forbehold: «Du er ei værd dens Gaver.» Her ligger diktets sentrale idé. Den som krever lykken, blir selv vurdert. Lykken gir ikke gaver til den utålmodige eller utakknemlige. Vennen behandler håpet som en rettighet, men diktet minner om at det er en gave – og gaver kan mottas dårlig eller forspilles. Setningen forklarer ikke, bare fastslår; uverdigheten ligger i selve anklagen. Leseren tvinges dermed til å tenke videre selv.
Formen styrker reverseringen. Rimene er kryssrim: «Ven» rimer på «igjen», og «begraver» på «Gaver». De to rimene binder anklage og motsvar sammen, slik at linjene veier mot hverandre. Særlig virkningsfullt er paret «begraver» og «Gaver». Ordene ligner hverandre i klang, men peker i motsatte retninger: det ene mot død og tap, det andre mot noe som gis. Nesten umerkelig antyder rimet at det vennen opplever som en grav, også kunne ha vært en gave – dersom han hadde vært i stand til å ta imot den.
Rytmen er kort og fast, med veksling mellom åtte og sju stavelser. Det gir teksten et epigrammatisk preg, nesten som en innskrift eller et ordspråk. Fordi diktet er så knapt, får hvert ord stor tyngde. Substantivene står med stor forbokstav – «Lykken», «Haab», «Gaver» – og i eldre dansk-norsk form. Dette gir dem en nærmest allegorisk kraft. Lykken opptrer ikke som et abstrakt begrep, men som en navngitt makt. Når Lykken klager, blir teksten en liten moralsk fabel om forholdet mellom mennesket og skjebnen.
Mottakeren er anonymisert med tre stjerner, og det er et viktig poeng. «Du»-et står åpent for leseren. Enhver som kjenner seg igjen i klagen over livet, blir truffet av svaret. Diktet er dermed ikke en privat trøst, men en allmenn irettesettelse. Tonen er streng, men ikke kald, fordi tiltaleformen «min Ven» holder døren åpen: det er en venn som sier dette, ikke en dommer utenfra. Teksten utfordrer leseren til å spørre seg selv: Har jeg vært i stand til å ta imot det som ble meg tilbudt? På den måten får fire linjer en etisk tyngde som er større enn formatet skulle tilsi. Claus Fastings tekst trøster ikke, men den klargjør – og nettopp derfor forblir den virksom.