Claus Fasting henvender seg til en venn som mener at lykken har sviktet ham og begravd håpet hans. Svaret er ikke trøstende, men snur anklagen: også lykken klager over vennen, fordi han ikke er verd gavene hennes. Lykken blir her fremstilt som en person som stiller krav – den gir ikke gaver til hvem som helst. Tonen er lett og ironisk, nesten smilende, men under ligger en alvorlig påminnelse om at vi ikke bare kan skylde på skjebnen. Stemningen er muntert irettesettende, ikke bitter. Diktet fungerer som en elegant epigram: fire linjer, en tilsynelatende enkel kontrast og en skarp sluttpoeng som setter vennens selvmedlidenhet på plass.
Til *** — Sammendrag
Du klager Lykken an, min Ven! At den dit Haab begraver; Den klager over Dig igjen, Du er ei værd dens Gaver.