En ærfugl holder til ved en blygrå fjord i Norge. Den plukker dun fra eget bryst for å bygge et varmt rede, men fiskeren plyndrer redet flere ganger. Fuglen gir seg ikke, den bygger på nytt og på nytt. Først når den tredje, siste skatten blir tatt, letter den en vårnatt med blodig bryst, bryter gjennom skodden og flyr mot sør og en solskinnskyst.
Stemningen er melankolsk og stillferdig, men det ligger også en stille styrke i fuglen. Leseren kan lett føle med den som gir av seg selv og stadig blir fratatt tryggheten. Avslutningen rommer både smerte og lettelse: flukten sørover blir noe vunnet, en grense nådd. Diktet etterlater en følelse av trass og et håp om noe lysere.