Et spørsmål åpner Sigbjørn Obstfelders dikt «Kan speilet tale?» – men svaret kommer like raskt og like sikkert: «Speilet kan tale!» Det som først kan virke som et magisk eller barnlig innfall, snur seg raskt til noe dypt personlig. Diktet handler om det daglige møtet med seg selv foran speilet, og om hvordan et hverdagslig blikk kan bli en moralsk prøve. Det spør ikke hvordan du ser ut, men hvem du egentlig er.
Det avgjørende vendepunktet ligger i linjen «— dit eget!». Det er ikke et fremmed, dømmende blikk som møter deg i glasset. Det dype, kloke øyet er ditt eget. Dermed blir diktet en undersøkelse av selvbevisstheten: Vi kan ikke gjemme oss for oss selv. Speilet blir et talende vitne fordi det viser oss vårt eget blikk, og det blikket hilser oss med to korte, ubehagelige spørsmål: «Er du ren? Er du tro?» Her ligger en sentral tanke i teksten – speilet fungerer som samvittighetens stemme, en indre domstol som møter oss hver eneste morgen.
Bygningen understreker dette. Diktet har ikke fast rim eller metrum, men holdes sammen av gjentakelser og en nesten insisterende rytme. Ordet «speilet» gjentas tre ganger på få linjer, som en liten besvergelse. Først lyder det spørrende: «Kan speilet tale?» Deretter svarer det med omvendt ordstilling: «Speilet kan tale!» Selve setningen speiler seg selv, som om språket leker med den samme dobbeltheten som diktet tematiserer. Det frittstående ordet «forskende» skaper en pause midt i teksten, et lite øyeblikk der blikket får tid til å undersøke. Tankestreken foran «— dit eget!» virker som et brått avslørende rykk, som når man plutselig kjenner igjen noe man har sett lenge uten å forstå.
Bildene er få og konsentrerte, men de gir teksten en egen sanselighet. Øyet beskrives som «dybe, kloge» og samtidig «varme, mørkeblaa». Det er ikke et kaldt speilbilde; det er et blikk med følelse og dybde. Fargen mørkeblå kan gi assosiasjoner til natt, hav eller noe gåtefullt, men varmen hindrer det i å bli truende. Slik skapes en dobbel stemning: Blikket er nært og kjent, men også dypt nok til å se noe vi helst vil skjule. De gamle formene «dig», «øie» og «paa» gir teksten et høytidelig preg, som passer til alvoret i spørsmålene.
Verbet «skal» preger også linjene. Speilet skal se på deg hver morgen og skal hilse deg med spørsmålene. Dette er ikke noe du velger. Ritualet gjentar seg hver dag, uansett om du vil eller ikke. Spørsmålene «Er du ren? Er du tro?» blir stående ubesvart i diktet. De utgjør en åpen utfordring til den som leser. «Ren» og «tro» kan handle om ærlighet, om å være ekte, kanskje om forholdet til andre mennesker. Diktet sier ikke hva svaret skal være, og nettopp derfor blir det ubehagelig. Det krever at du selv svarer.
Obstfelders dikt er betydningsfullt fordi det med svært få ord skaper et helt psykologisk rom. Det forvandler et hverdagslig møbel – speilet – til en scene for selvransakelse. I stedet for å beskrive en indre konflikt utenpå, lar diktet selve situasjonen bære konflikten: du ser deg selv, og ditt eget blikk spør om du kan forsvare livet ditt. Slik blir det lille diktet både enkelt og urovekkende, og spørsmålet om speilet kan tale, får et svar som kanskje er verre enn et magisk speil: Ja, det taler med din egen stemme.