Kan speilet tale? — Sammendrag

Over tre korte linjer svinger diktet fra et åpent spørsmål til et svar: Jo, speilet kan tale. Men det er ikke glasset eller rammen som snakker. Det er ditt eget blikk som møter deg hver morgen, forskende og dypt. Øyet beskrives som varmt og mørkeblått, men også krevende, for det hilser ikke bare god morgen – det spør: «Er du ren? Er du tro?» Slik blir speilet en form for samvittighet, en indre stemme som tvinger fram selvransakelse. Spørsmålene om renhet og troskap får på den måten både en konkret og en eksistensiell klang. Stemningen er nøktern og nesten høytidelig, litt ubehagelig og inntrengende, fordi det å bli sett på den måten hver dag minner oss om at vi ikke kan gjemme oss for oss selv. De to spørsmålene er enkle, men store, og de blir stående igjen lenge etter at diktet er slutt.