I «Lysræd» ser jeg-personen tilbake på skoletiden. Den gang var motet knyttet til dagslyset: så lenge solen skinte, følte han seg trygg, men når natten senket seg over ås og myr, kom spøkelser fra sagn og eventyr krypende. Nå er alt snudd på hodet. Morgenlyset og dagens larm blir som troll som drysser kalde redsler i brystet hans. Han gjemmer seg under mørkets slør, og først der våkner den gamle dristigheten igjen. Da kan han trosse hav og flammer og seile som en falk, uten angst og jammer.
Problemet er bare at dette motet er avhengig av natten. Uten mørkets beskyttelse står han rådvill, og hvis han noen gang utretter noe stort, blir det en mørkets dåd. Slik blir lyset et bilde på alt det krevende og skremmende i hverdagen, mens mørket gir rom for fantasi og handlekraft. Stemningen er fortrolig, selvransakende og litt ironisk: barndommens skrekk er blitt den voksnes tilfluktssted.