Olaf Bulls «Til dig» er en kjærlighetserklæring der våren og den elskede glir over i hverandre. Første strofe er en intens tiltale: «Til dig, du kjæreste, kun dig, / min deilige vaar, min ungdom». Den elskede sammenlignes ikke bare med våren – hun kalles vår og ungdom, som om kjærligheten er selve årstidens kraft i menneskeskikkelse. Samtidig er teksten en erindring. Spørsmålet «Husker du foraarets tid dér» åpner en avstand mellom det opplevde øyeblikket og nåtiden, og dermed bærer hele diktet et mildt vemod under den lyse overflaten. Kjernen er drømmen om at den blå våren skulle vare, bli sommer og fylle alle kommende år – en drøm som rommer både håp og visshet om at noe er forbi.
Bygningen er enkel og sangbar. Seks trelinjers strofer gir rytmen noe pustende, nesten gående, med vekslende linjelengde og to eller tre trykk per linje. Rimene kommer ikke regelmessig, men ofte i første og tredje linje: «mark» møter «bark», «fest» møter «best», «vaar» møter «aar». Denne frie musikken ligner mer på indre tale enn på fast sang. Den eldre skrivemåten – «dig», «foraarets», «gjennem», «overgydt» – legger en høytidelig patina over tonen. Midt i den høystemtheten virker småord som «jo» i siste strofe desto mer fortrolige, som et sukk eller en forsiktig innvending.
Naturbildene er fulle av saft og bevegelse. I parken står «solblaa trær», et sammensatt adjektiv som fanger lys og skygge i samme ord. Naturen er ikke kulisse, men medaktør: «Det bugned og sprak i ru mark, / og stammerne drak af solen / gjennem den brustne bark!» Knopene brister, stammene drikker lys gjennom sprekkene i barken, og landskapet blir en levende kropp. Midt i denne intensiteten trer den elskede fram som en kongelig vårskikkelse. Hun bærer «dronningkappe» med et «trodsigt og blankt smil», overrislet av april. Ordet «trodsigt» gir henne egen vilje, ikke bare ynde. Håret beskrives som «en skinnende ung fest, / hvor blomsterne slang og svinget», en metafor som løfter det sanselige til noe nærmest mytisk: blomstene er gjester, håret er feiringen, og ungdommen hyller seg selv.
Våren er gjennomgangstonen i ordvalget. «foraarets», «April», «blaa vaar», «sommer» og «aar» danner en linje fra knopp til modning. Det blå, som opptrer både i «solblaa trær» og i «vor blaa vaar», gir lyset en klar, kjølig farge – åpen og høy snarere enn sentimental. Siste strofe forskyver likevel alt: «Da syntes vi begge, vor blaa vaar / burde jo ha som sommer / alle de kommende aar!» Ordet «Da» viser at de to står et annet sted nå, og at troen på evig vår tilhører minnet. Uttrykket «burde jo ha» rommer både selvfølgelighet og skuffelse; noe som syntes innlysende, ble likevel ikke slik. Slik får diktet en dobbel tid: våren er på én gang sanselig nær i erindringen og ugjenkallelig fjern.
Det er denne spenningen som gjør «Til dig» betydningsfullt. Diktet er ikke bare en hyllest til en elsket, men en presis skildring av hvordan ungdom og vår kan føles grenseløse – og hvordan erindringen etterpå holder fast ved den følelsen. Olaf Bull bygger et lite sceneri med så tette og konkrete bilder at det åpner seg mot noe allment: lengselen etter at det vakreste øyeblikket skal vare, og tidens stille svar at det ikke kan.