Olaf Bulls «Til dig» er en øm, beundrende henvendelse til en elsket. Taleren minnes en vårdag da de to gikk sammen gjennom en park, og alt sto i lys og spiring: marken slo sprekker, trærne drakk sol gjennom barken, og den andre bar smilet og håret som en fest. Personen skildres nærmest kongelig, med dronningkappe og strålende smil, og våren får en sanselig, nesten overjordisk glans. Stemningen er forelsket og svimmel. Men under ligger noe sårt. Ønsket om at «vor blaa vaar» skulle bli sommer i alle kommende år, står i fortid – «da syntes vi begge». Det antyder at den første, intense lykken ikke helt lot seg holde fast. Diktet blir dermed både en hyllest til ungdom og vår og et stille minne om noe som kanskje glapp.
Til dig — Sammendrag
Til dig, du kjæreste, kun dig, min deilige vaar, min ungdom, mit følge paa somrens vei —!
Husker du foraarets tid dér, hvor veien kom gjennem parken under de solblaa trær?
Det bugned og sprak i ru mark, og stammerne drak af solen gjennem den brustne bark!
Du bar med et trodsigt og blankt smil din herlige dronningkappe, overgydt af April!
Dit haar var en skinnende ung fest, hvor blomsterne slang og svinget slig som de kunde det best — —
Da syntes vi begge, vor blaa vaar burde jo ha som sommer alle de kommende aar!