Få dikt om regn er så fysiske som Sigbjørn Obstfelders «Regn». Her faller ikke regnet som bakgrunn, men som små, sprettende ord som selv blir dråper. Teksten åpner nærmest som en barnlig telleregel: «En er en, og to er to —». Det er ordenens og avgrensningens språk, en måte å holde verden på plass. Allerede i neste linje kommer bevegelsen inn: «vi hopper i vand, / vi triller i sand.» Hvem «vi» er, forblir flytende. Det kan være barn som leker ute i regnet, men det kan like gjerne være regndråper som hopper i vann og triller i sand. Denne dobbeltheten peker mot diktets sentrale idé: regnet visker ut skillet mellom menneske og omverden, mellom én og mange. Tellingen kan også høres som et forsøk på å telle regndråper – en umulig oppgave, for i regnet flyter dråpene sammen. Diktets egen lyd motarbeider dermed logikken i åpningslinjen.
Diktet er bygget som en regnskur. Den første delen har korte, hoppende linjer og parrim som «vand» – «sand» og «tag» – «idag». De to verbene «hopper» og «triller» beskriver også to ulike bevegelser: det lette, oppadgående og det rullende, nedadgående. Lydhermende ord som «Zik zak» og «tik tak» gjør ikke bare at vi hører dryppene; de får språket til å bevege seg i sikksakk, som vann som finner nye veier. De korte linjene og den sparsomme tegnsettingen gjør at diktet nærmest løper av sted, som barn i regnvær. Så åpner himmelen seg i midtpartiet: «Regn, regn, regn, regn, / øsende regn, / pøsende regn». Gjentakelsen av ordet «regn» er på samme tid besvergelse og lydmaling. Fra «øsende» til «pøsende» skjer det en liten stigning: først øser det, så pøser det. Presens partisippene gir noe vedvarende, noe som ikke lar seg stoppe, mens utbruddet «deilig og vaadt / deilig og raat!» blir ren sanselig glede. «Deilig» er et enkelt, kroppslig ord, og «raat» tilfører fuktighet og lukt.
Den faste rammen gjentar seg etter regnpartiet: «En er en, og to er to —» vender tilbake. Repetisjonen skaper en sirkelbevegelse, som om tellingen begynner på nytt etter at skuren har lagt seg, eller som om regnet aldri helt tar slutt. At teksten ikke ender i «øsende regn», men i den samme nøkterne konstateringen «det regner idag», forsterker følelsen av regnet som en tilstand, ikke bare en hendelse. Verden er fortsatt våt, og diktet blir værende i den. Samtidig får gjentakelsen noe rituelt ved seg: De samme ordene kan sies om og om igjen, på samme måte som regnet kan komme om og om igjen.
«Regn» er betydningsfullt fordi det får regnet til å bli noe man hører og kjenner i selve språket, ikke noe man bare ser beskrevet. Her finnes nesten ingen metaforer eller store følelser; virkningen ligger i rytme, rim, lyd og gjentakelse. Obstfelder skriver med en knapp, moderne tillit til det enkle og nærmest barnslige, og nettopp derfor treffer teksten. Den forteller ikke at regnet er vakkert, trist eller forløsende – den lar regnet hoppe, trille, dryppe og tikke gjennom linjene. Diktet minner om at poesi også kan være lek, og at en regndråpe ikke spør om den er én eller to.