Vilhelm Krags «Mens jeg venter» synger om en tilstand mer enn en hendelse. Diktets jeg befinner seg i en varm, lys sommerverden og venter på noe som hele tiden nærmer seg, men som ikke blir utløst: et bryllup ved Sankthans. Diktet er ikke fortellende; det er stemningsmettet og kretser rundt ventingen som noe i seg selv. Naturen, barnsligheten og den voksne lengselen glir over i hverandre.
Rytmen er ujevn og bølgende, nærmest som små bølger mot en strand. Lange linjer blir avbrutt av korte, nesten sungne nedslag som «solskinsveir» og «fine klær». Rimene binder linjene sammen parvis, samtidig som setningene svinger mellom utrop og vuggesang. Refrenget «Bro, bro brille» er hentet fra en gammel sanglek, og det gjør hver strofe til en rundgang: Diktet leker seg fremover, men vender hele tiden tilbake til barnereglen. Også «Ro, ro til fiskeskjær» klinger som en kjent barnesang og forsterker det lette, men også litt drømmende preget.
Allerede i første strofe er naturen gjort eventyrlig. Villgjessene kommer i «hvide flokker», og ællingen spankulerer «i gule sokker / fine klær» som en liten komisk dandy. Det er ikke et realistisk landskapsmaleri, men en animert sommeridyll der dyr får menneskelige trekk. Sjøen ligger stille, holmen er lun, og alt ånder av trygghet. Likevel er det noe forventningsfullt under overflaten: Vi inviteres med ut til fiskeskjæret, men blir ikke værende der.
I andre strofe trer et «du» fram. «Løs dit guldhår og snør din kyse, / du min skat» er en øm, gammelmodig henvendelse. Ordene «guldhår» og «kyse» gir et eventyrskjær, og «du min skat» gjør tonen fortrolig. Så kommer nøkkelordene: «Vent, vent – til Sanktehans / står vort bryllup med lystig dans.» Her får ventingen en konkret horisont. Sankthans er ikke bare en dato; det er midtsommerens lyse terskel, en tid for dans, bål og kjærlighet. Gjentakelsen av «vent» understreker at dikteren holder tiden tilbake, som for å nyte forventningen. «Alle giger skal spille» lover fellesskap og fest, og ordet «giger» setter musikken inn i en folkelig ramme.
Siste strofe vender seg til sjøen: «Vug mig, vug mig du blanke vove / langt og let.» Her blir diktet til vuggesang, og det er uklart om jeget er våkent eller på vei inn i drøm. «Snart går min terne til dans i skove / søndagsklædt» blander det nære og det rituelle; «terne» og «søndagsklædt» gir assosiasjoner til en eldre bygdekultur der søndag og dans hørte sammen. Linjen «hver tar sin, så tar jeg min …» er en nesten muntrerest frase om å finne sin dansepartner, men de tre prikkene lar setningen gli ut i noe uutsagt, kanskje begjær eller drøm. Fiolinene klinger igjen i «hør, hvor gigerne spiller!», og refrenget «Bro, bro brille» avslutter som en sanglek som aldri tar helt slutt.
Sentralt står selve ventingen, som diktet forvandler fra tom tid til et sanselig mellomrom. Krag smelter sammen barnets regler og den voksnes bryllupslengsel, folkevise og privat stemning. Selve ordet «bro» i refrenget peker dessuten mot overganger: mellom barn og voksen, mellom ventetid og bryllup. Diktet er betydningsfullt fordi det ikke beskriver oppfyllelsen, men holder fast i øyeblikket før – der alt ennå er mulig, og der sommer, musikk og kjærlighet dirrer i samme åndedrag.