Bjørnstjerne Bjørnsons «Ingerid Sletten» åpner med en nesten eventyraktig nektelse: Ingerid Sletten av Sillejord «hadde hverken sølv eller gull». Alt hun eier, er en liten hue av farget ull, en hjemmelaget lue hun har fått av moren. Huen er «fattigt minne om far og mor», men det minnet «skinte langt mer æn gull». Med dette er diktets sentrale idé slått an: Den ytre fattigdommen rommer en indre rikdom, og en liten gjenstand kan bære et helt livs følelser.
Diktet er bygget opp som en folkevise. Fem strofer med fire linjer hver, korte og rytmiske, med rim som binder ordene sammen: ull mot gull, mor mot fôr. Språket er gammelt og dialektpreget, med former som «gjæmte», «tredive» og «igjæn», noe som gir teksten et muntlig, sangbart preg. Gjentakelsen er det viktigste strukturelle grepet. Tre strofer begynner likt: «Hun gjæmte huen i tyve år», «Hun gjæmte huen i tredive år», «Hun gjæmte huen i fireti år». Tallhoppene fører oss gjennom et helt voksent liv og viser hvor lenge hun har ventet.
I de to første ventestrofene er håpet lyst. Hun vil ikke slite huen ut, og hun vil ikke skjemme den ut. Den skal brukes én eneste gang, når hun går til alteret som brud. Etter tredive år rettes blikket høyere: «Så bærer jeg den så glad som brud, / når jeg for Vor Herre står.» Her kan alteret romme både bryllup og møte med Gud, og håpet får en nesten andektig klang. Etter fireti år brytes forventningen. Huen tiltales direkte og ømt: «Vesle min hue, for visst jeg tror / vi aldrig for alteret står.» Ordet «vesle» gjør huen til en fortrolig, nesten en venn. Nå vet hun at drømmen ikke vil skje.
Så skjer det avgjørende. Hun går til kisten, kleskisten, for å hente huen fram. «Hjærtet var så stort derved», heter det, et sterkt bilde på den forventningen og ømheten hun fortsatt bærer. Men da hun leter på dens gamle sted, er det ikke «tråden igjæn». Ikke en tråd. Ordet «tråden» er talende: Det viser til ullen lua var laget av, men kan også minne om håpets tynne tråd. Alt er raknet og forsvunnet, tatt av tiden. Det eneste som står igjen, er tomrommet i kisten – og minnet hos kvinnen.
Diktet er betydelig fordi det sier så mye med så små midler. Bjørnstjerne Bjørnson hører til de store norske dikterne, og dette diktet bærer et tydelig folkevisepreg. Her bruker han gjentakelse, rim og enkle hverdagsting for å fortelle om noe allment: hvordan vi sparer på det vi håper skal komme, og hvordan tiden til slutt tar gjenstanden, men ikke nødvendigvis minnet om den. Ingerid Sletten eier aldri sølv eller gull, men diktet gjør den lille huen hennes mer lysende enn gull – og forsvinningen desto mørkere. Den kontrasten gjør sluttlinjen stikkende.