Ingerid Sletten fra Sillejord har verken sølv eller gull, men en liten lue av farget ull som hun har fått av moren. Lua er enkel og uten pynt, men den bærer minnet om far og mor, og for henne skinner den mer enn gull. Hun gjemmer den i tjue, tretti, førti år, alltid med tanken om at hun skal bære den som brud. Men årene går, og drømmen om alteret glir lenger bort. Da hun til slutt går til kisten for å hente lua, er hjertet fylt av forventning og sorg, men den gamle lua er borte – ikke en tråd er igjen. Stemningen er stillferdig og vemodig. Det handler om håp som ble holdt levende for lenge, om minner knyttet til en liten ting, og om hvordan tiden til slutt tar også det man har tatt vare på.
Ingerid Sletten — Sammendrag
Ingerid Sletten av Sillejord hadde hverken sølv eller gull, men en liten hue av farvet ull, som hun hadde fåt utav mor.
En liten hue av farvet ull, hadde hverken stas eller fôr, men fattigt minne om far og mor, der skinte langt mer æn gull.
Hun gjæmte huen i tyve år, måtte ikke slite den ud! Jeg bærer den vel engang som brud, når jeg for alteret går.
Hun gjæmte huen i tredive år, måtte ikke skjæmme den ud! Så bærer jeg den så glad som brud, når jeg for Vor Herre står.
Hun gjæmte huen i fireti år, hugsede ænnu på sin mor. „Vesle min hue, for visst jeg tror. vi aldrig for alteret står.“
Hun ganger for kisten at tage den, hjærtet var så stort derved; hun leter frem til dens gamle sted. da var der ikke tråden igjæn.