Henrik Ibsens «Med en vandlilje» står i diktsamlingen Digte fra 1871, men den leses som en liten scene: jeg-et kommer med en gave, en hvit vannlilje, til den han kaller «min bedste». Det som begynner som et kjærlighetsdikt, glir snart over i en advarsel. Blomsten er ikke bare vakker; den bærer med seg en drøm og en skjult dybde. Diktets sentrale tanke er at det vakre og det farlige ikke er motsetninger, men to sider av samme overflate – eller samme dyp.
Bygget opp av fire strofer med fire linjer, har diktet et sangbart, nærmest vuggende rytmisk preg. Ord som «bringer», «vinger», «strømme» og «drømme» har trykket på første stavelse, og den fallende rytmen gir linjene noe gyngende og folkevisepreget. Rimene kommer to og to: «bringer» rimer på «vinger», «båren» på «våren», og i de to siste strofene rimer «strømme» på «drømme» og «sover» på «ovenover». Rytmen luller, men ordene varsler. Særlig virkningsfull er gjentakelsen i tredje og fjerde strofe: de samme to linjeparene bytter plass. Først får vi «Nøkken lader som han sover; — / liljer leger ovenover», så blir rekkefølgen snudd: «liljer leger ovenover; — / nøkken lader som han sover.» Det speilvendte grepet gjør at diktet selv ligner en vannflate som reflekterer og forskyver.
Bildespråket kretser rundt liljen, vannet og brystet. Vannliljen får «hvide vinger», noe som gir den en svaneaktig letthet, men den er også «drømmetung». Ordet «drøm» er ikke tilfeldig; det å drømme blir i diktet det samme som å være i fare. I andre strofe oppfordres den elskede til å feste blomsten på brystet, men bak bladene «vil en dyb og stille bølge» skjule seg. Her forvandles den uskyldige gaven til et bilde på noe større: følelser og begjær som ligger under overflaten og nesten ikke kan ses.
Så kommer advarselen: «Vogt dig, barn, for tjernets strømme. / Farligt, farligt der at drømme!» Tjernet får et folkelig-mytologisk nærvær gjennom nøkken, vannånden som later som han sover, men som kan dra drømmende mennesker ned i dypet. Liljene «leger ovenover» og skjuler at noe farlig lurer under. Ibsen lar naturen bli et sinnbilde: overflaten er uskyldig og leken, mens dypet er truende og lokkende på samme tid.
Det avgjørende vendepunktet kommer i siste strofe: «Barn, din barm er tjernets strømme.» Nå er ikke lenger tjernet bare et ytre landskap; den elskedes bryst er selv vannet der liljen skal festes. Dermed blir diktet en komprimert psykologisk scene om forelskelse og begjær. Å nærme seg den andre er å drømme ved farlig vann. Gaven, liljen, er både en hyllest og en advarsel – et tegn på at den som bærer blomsten også bærer dypet. Diktet sier aldri rett ut hva som skal skje, men lar nøkken og liljen tale.
«Med en vandlilje» er betydningsfull fordi den viser Ibsens lyriske presisjon. På seksten linjer får han en kjærlighetserklæring til å romme både ømhet, begjær og fare. Vannliljen blir ikke en pyntegjenstand, men et symbol på den dobbeltheten som finnes i sterke følelser. Det er kanskje derfor diktet fortsatt treffer: det vakreste kan være det farligste, og det farligste lar seg ikke alltid se.