Den som taler gir en vandlilje til den han kaller «min bedste», og ber henne feste blomsten på brystet. Liljen beskrives som drømmetung og båret av stille vårstrømmer, men under den vakre overflaten ligger noe dypere. Blomsten glir over i bildet av tjernet, der nøkken later som han sover mens liljene leker ovenpå.
Stemningen er øm og fortrolig, men også advarende. Kjærligheten eller begjæret sammenlignes med tjernets strømmer: noe vakkert og dragende, men farlig å fordype seg i. Når den elskedes barm til slutt kalles «tjernets strømme», kan diktet leses som en erotisk antydning om at faren ikke bare finnes i naturen, men i den unges eget følelsesliv. Tiltalen «barn» og gjentakelsen av «farligt, farligt» forsterker det illevarslende, samtidig som rytmen holder seg myk og sangaktig. Slik blir liljen både en gave og et varsel.