Henrik Wergelands «Til min Gyldenlak» er et dikt fra ytterkanten av livet. Jeget vet at døden er nær, og henvender seg til en blomst. Wergeland hører til hovedskikkelsene i norsk 1800-tallslyrikk, og diktet er fra hans siste levetid; han døde i 1845. Det skaper en forventning om avskjed, men diktet handler vel så mye om forvandling og om å gi liv videre.
Allerede første strofe slår an en dobbel tone. Jeget sier at før gyldenlakken har mistet sin glans, «da er jeg Det, hvoraf Alt er skabt; / ja før du mister din Krones Guld, / da er jeg Muld.» Ordet «Muld» er sentralt. Det betyr ikke bare død jord, men også det alt gror av. Blomstens gullkrone er forgjengelig, men mennesket er enda raskere borte. Samtidig åpner det et håp: Den som er blitt muld, kan bli næring for nytt liv. Døden framstilles ikke som ingenting, men som en tilbakevenden til det skapende.
I resten av diktet skjer det et lite rituale. Jeget roper «med Vindvet op!», som om rommet plutselig får luft og lys. Han vil se blomstens «Gyldentop» en siste gang, og sjelen kysser den idet den «flyver fri». Her blir døden noe lett og frigjørende, ikke et fangenskap. Samtidig er språket svært sanselig: munn, kyss, gylden glans, vindushåp. Selve navnet «Gyldenlak» bærer gullet i seg, og glansen gjentas i «Glands», «Krones Guld» og «Gyldentop». Gyldenlakken er ikke en passiv ting; den tiltales som et du, får en søt munn og blir et sendebud. Jeget kysser den to ganger. Det første kysset tilhører blomsten, «med Rettens Grund». Det andre skal den bære videre til «min Rosenbusk». Slik overføres ømhet fra den døendes rom til en fremtidig blomstring.
Formen underbygger dette. Diktet har fem strofer med parrim og en dansende, nesten rituell rytme. De lange linjene rimer parvis, men så kommer hver strofes siste linje kort og huggende: «da er jeg Muld», «den flyver fri», «min Rosenbusk!», «den blomstred’ af». De korte linjene virker som et åndedrag som brått blir kuttet av, eller som et lite hammerslag. Rimene binder også ordene sammen tematisk: «tabt» glir over i «skabt», «Guld» blir møtt av «Muld», «Grav» rimer mot «af». Tap og skapelse, gull og jord, grav og avblomstring ligger side om side i lydbildet.
Avslutningen gir døden et overraskende preg av bryllup. Jeget får ikke selv se rosen springe ut, men han ber gyldenlakken bringe hilsen og ønske at rosen skal blomstre på graven. Han ønsker at den rosen som gyldenlakken har kysset på hans vegne, skal ligge på brystet hans. Til slutt snur han på det: I «Dødens Huus» skal gyldenlakken være rosens «Brudeblus». Graven blir en bryllupssal, der blomsten lyser som en brudefakkel. Det er et dristig bilde: Eros og død, skjønnhet og forfall, knyttes sammen uten at alvoret blir borte.
Diktets betydning ligger i denne doble bevegelsen. Det er en avskjed som nekter å bare være sorg. Sjelen flyr fri, jorden er levende og skapende, og kjærlighet kan leveres videre som et kyss. Trøsten er ikke abstrakt, men konkret: en hilsen, en rose, et bluss. Slik blir «Til min Gyldenlak» et stille forsvar for livets fortsettelse midt i døden.