Allerede i første linje av Sigbjørn Obstfelders «Navnløs» senker mørkets tåke seg over trær og plener, og den legger seg også over menneskene. Diktet skildrer en nattlig vandring i en park der fargene er borte, og der en ensom jeg-person møter en navnløs kvinne på en bortgjemt benk. Det sentrale er ikke hvem de to er, men hva møtet gjør med jeget: i en død, anonym verden finnes det likevel en kort, taus nærhet som kan romme sorg og trøst.
Diktet er skrevet i frie vers, uten fast rim eller regelmessig rytme. Gjentakelser skaper likevel en drømmeaktig orden. Første og siste strofe speiler hverandre: «Mørkets taage sænker sig over trær, over plæner» blir til «over trær, over sjæle», og «Løvet har ingen farver, græsset intet grønt» vender tilbake nesten ordrett. Slik lukkes diktet rundt seg selv, som en nattlig sirkelgang. Setningene veksler mellom korte, støtende rytmer og myke, lange linjer. «Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken» er opprevet og fremmed; senere glir ordene langsommere når jeget setter seg ned og legger øret til kvinnens hjerte. Repetisjonen «gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig» gir rytmen noe bønnfallende, nesten barnlig desperat.
Bildene knytter mørke, sykdom og spøkelser sammen. Lyktenes gule bluss blir «mørkets gule pupiller», pupiller som utvider seg selsomt, som om natten selv stirrer på den gående. Fargene er visket ut – løvet har ingen farger, gresset intet grønt – og alt står i svart og gult. Lydene er like uhyggelige: hosten blir spøkelseshark, skrittene spøkelseskritt. Midt i dette døde landskapet sitter kvinnen skjult mellom trærne, med sort slør og øyne som «sælsomt glimter». Hun er i diktet kalt «skjøge», altså prostituert, men for jeget er hun først og fremst et medmenneske. Ord som «skjult», «ensom», «navnløs» og «mørkets» understreker at identitetene er visket bort; bare blikket, hjertet og hendene finnes.
Følelsen som vokser fram, er ikke først og fremst lyst, men vemodig glede over å «møde i mørket, i den døde nat, et menneske». Jeget drar sløret til side, nærmer sine øyne til hennes, sin sjel til hennes, og lytter til hjertet. Så brister han i gråt uten å vite hvorfor. Gråten får ingen forklaring, og det er et poeng: sorgen er navnløs, kanskje like navnløs som de to menneskene. Kvinnen støter ham ikke bort, men tørker øynene hans nænsomt. Han gråter i de kalde hanskene hennes, mens brystet hennes er hett; det kalde og det varme møtes i en stille omsorg. Jeget griper hendene hennes i «angstfuldt tungsind» og ber henne gjemme seg. Møtet har noe moderlig og sakralt over seg, men forblir stumt og fysisk samtidig.
I siste strofe trer kvinnen fram som den egentlige navnløse: hun gjemmer et sykt ansikt ved det hete brystet og redde øyne i de myke hendene. Ingen hører den såre hulkingen, ingen hører den trøstende hviskingen, uten Gud. Diktet sier ikke at møtet løser noe; det gir bare et skjulested. Derfor blir tittelen «Navnløs» viktig: uten navn og sosial identitet står mennesket tilbake som kropp, blikk, skjelving og behov for å bli holdt fast.
Det som gjør diktet betydningsfullt, er måten det skriver fram en moderne fremmedfølelse og et sug etter nærhet på. Obstfelder regnes blant de tidligste modernistene i norsk litteratur, og her vises hvorfor: diktet oppgir fast form og ytre handling for å følge en indre, sanselig bevegelse. Det dømmer ikke kvinnen, men skildrer henne som en nesten hellig skikkelse i mørket. Smerten får ikke noe svar, bare et menneskelig nærvær. Nettopp derfor blir det korte nattmøtet så sterkt – det er ikke to navngitte skjebner som møtes, men to ensomme som i lyset fra en gul pupill finner et øyeblikks gjemmested for sorg.