En stemme roper på Agnes og kaller henne «min dejlige sommerfugl». Det er ikke et dikt der den ene parten står alene og sukker; her føres en liten dialog, en lekende jakt mellom to. Den som taler først, vil fange sommerfuglen. Men garnet han fletter, er ikke av tråd: «Jeg fletter et garn med masker små, / og maskerne er mine sanger!» Allerede her ligger en viktig innsikt. Diktet framstiller språket og poesien som et nett – noe som lokker og holder fast. Agnes svarer med et tydelig vilkår: «så jag mig, men fang mig ikke!» Hun vil være med i leken, men ikke miste friheten.
Ibsen bygger teksten som en liten scene. Fem strofer veksler mellom de to stemmene, og hver strofe har fire korte linjer. Andre og fjerde linje rimer lett: «fange» møter «sanger», «drikke» møter «ikke», «flettet» møter «nettet». Linjene er korte og rytmen dansende, nesten sangbar, som om diktet selv er en av maskene i garnet. Åpningen «Agnes, min dejlige sommerfugl» gjentas i første og tredje strofe, men betydningen forskyves. Først er det en drøm om å fange; i tredje strofe lyder det skråsikkert: «snart sidder du fangen i nettet!» Gjentakelsen skaper framdrift, men også en liten spenning: Vil sommerfuglen bli fanget på jegerens premisser?
Sommerfuglen er det bærende bildet. Den er «liden og skær», drikker av lyngtoppen og svinger seg lystig i leken. Vingene er det mest sårbare. Når Agnes forhandler annen gang, ber hun ikke om å bli sluppet, men sier: «rør ikke ved mine vinger!» Vingene er selve forutsetningen for at hun kan være sommerfugl; blir de skadet, er leken over. Her ligger diktets sentrale idé: Nærhet må ikke bli til kontroll, og kjærlighet må ikke ødelegge det som gjør den andre levende.
Siste strofe blir derfor et svar som forvandler hele jakten. Stemmen sier «Nej» til å klippe vinger eller holde henne fanget, og lover i stedet: «jeg skal løfte dig varligt på hånd / og lukke dig ind i mit hjerte». Nettet byttes ut med hånden og hjertet. Han vil bære henne forsiktig og gi henne et rom der hun kan fortsette å være seg selv. «Der kan du lege dit hele liv / den gladeste leg, du lærte» er ikke et krav om å bli en annen; det er en invitasjon til å fortsette leken i trygghet. Hjertet er altså ikke et bur, men en åpen scene.
Diktets betydning ligger ikke bare i den vakre sommerfuglmetaforen, men i at Agnes faktisk får svare. Hun er ikke et stumt blikkfang; hun setter grenser, og hun blir hørt i den siste strofen. Rytmen og rimet gjør diktet lett å lese, men under leken foregår en liten forhandling om frihet og tillit. Ibsen er mest kjent som dramatiker, og man kan se hans dramatiske blikk her: «Agnes» er et bittelite drama med to roller, en konflikt og en overraskende mild løsning. Det gjør diktet betydningsfullt – både som lyrikk og som et bilde på hvordan to mennesker kan møtes uten at den ene tar den andre til fange.