I «Agnes» møter vi to stemmer som leker med hverandre. Den ene vil fange Agnes som om hun var en sommerfugl, og han har allerede flettet et nett av sanger. Hun svarer med glimt i øyet: Er hun en sommerfugl, vil hun drikke av lyngen; vil han leke, får han jage, men ikke fange henne.
Likevel stenger hun ikke for nærhet: Blir hun fanget, må han ikke røre vingene hennes. Svaret hans viser ømhet – han vil løfte henne varsomt og slippe henne inn i hjertet, der hun kan leke fritt hele livet. Stemningen er lett og flørtende, men under leken ligger et ønske om å holde fast noe skjørt uten å skade det. Fangsten blir mer et hjem enn et fengsel.