Tre korte strofer danner en hel nattestemning. Selskapet er over, de siste gjestene er fulgt til grinden, og den som snakker, står igjen med stillheten. «Borte!» ser tilbake på en fest som nettopp har tatt slutt, men det som egentlig blir igjen, er ikke gleden – det er fraværet. Allerede i første strofe blåses avskjedens rester vekk av nattevinden. De konkrete ordene, vinkingen, de siste hilsenene, finnes ikke lenger; natten har tatt dem. Grinden er et viktig bilde: den markerer grensen mellom selskapets lys og den mørke veien ut, mellom det sosiale rommet og ensomheten.
Kryssrimene binder de korte linjene sammen og gir diktet noe visesangaktig. «Gæster» svarer til «rester», og «grinden» svarer til «vinden». Slik speiler formen innholdet: noe som før hang sammen, er i ferd med å oppløses. Linjene er korte og nølende, ofte med bare noen få trykk, og skaper en rytme som demper seg selv. Andre strofe forsterker tomrommet. Hagen og huset lå ikke bare øde, de lå «i tifold øde». Ordet «tifold» gjør stillheten voldsom; stedet er ikke bare tomt etter selskapet, det er ti ganger tommere nettopp fordi det nylig var fullt av liv. De søte tonene som «nys berused» jeget, finnes ikke lenger. Musikkens rus er blitt til edru stillhet.
I siste strofe trer mennesket fram. Første strofes «vi» blir til et ensomt «mig» i andre strofe, og i tredje står «hun» alene. Dermed blir savnet konkret. Ordet «kun» brukes to ganger: det var bare en fest, og hun var bare en gjest. Gjentakelsen er påfallende. Å insistere på at noe var ubetydelig, avslører gjerne at det var alt annet enn ubetydelig. Streken foran siste linje lager en liten pause, og så kommer det udiskutable: «og nu er hun borte.» Rimet mellom «sorte» og «borte» knytter natten og tapet sammen. Den svarte natten finnes fortsatt, men kvinnen som var der, gjør det ikke.
Selve tittelen peker også frem mot dette. «Borte!» står med utropstegn, som et lite rop eller et stikk; i diktets siste linje avsluttes det samme ordet med punktum. Forskjellen sier mye. Først er oppdagelsen nærmest ustyrlig, siden blir den en stillferdig konstatering. Tomheten har fått feste.
Det er nettopp denne bevegelsen fra flertall til entall, fra fest til øde, fra «kun» til «borte», som er diktets sentrale idé. Et selskap kan ha vært nok en kveld i rekken, men når én bestemt person har gått, forandres hele rommet. Ibsen trenger ikke forklare hvem hun er, eller hva hun betydde. Fraværet etter henne viser mer enn nok. Diktet handler ikke om store ulykker, men om det lille som plutselig blir stort – om hvordan et menneske kan oppleves annerledes når det ikke lenger er der.
Betydningen ligger i den knappe formen. Ibsen er mest kjent som dramatiker, og denne teksten bærer preg av samme økonomi: én situasjon, noen få bilder, én avgjørende vending. «Borte!» viser at lyrikk ikke trenger mange ord for å si noe vesentlig om avskjed og savn. Snarere ligger styrken i alt som ikke sies, og i det faktum at en kveld som skulle være «kun» en fest, etterlater et rom som er tifold øde.