Etter at de siste gjestene er fulgt til grinda og nattavinden har tatt med seg restene av avskjeden, ligger huset og hagen igjen i en stillhet som føles ti ganger så øde. Musikken og de søte tonene som nylig beruset jeg-personen, er nå borte, og alt virker forlatt. Han kjenner savnet etter én bestemt gjest, en kvinne som bare var der en enkelt kveld. Ordet «kun» blir gjentatt, som om han prøver å overbevise seg selv om at møtet ikke betydde noe. Men gjentakelsen røper snarere det motsatte: et flyktig møte kan sette dype spor. Når natten faller på, blir huset mørkt og tømt fordi hun er borte. Stemningen er stillferdig, melankolsk og full av savn, som en fest som ebber ut i ensomhet og ettertanke.
Borte! — Sammendrag
De sidste gæster vi fulgte til grinden; farvellets rester tog nattevinden.
I tifold øde lå haven og huset, hvor toner søde mig nys berused.
Det var en fest kun, før natten den sorte; hun var en gæst kun, — og nu er hun borte.