Ibsens «En svane» kretser om en skikkelse som er helt stille, helt til stillheten brytes i et siste, skjebnesvangert øyeblikk. Diktet ligner en gåtefull allegori over den sangen som ikke vil komme, og over prisen for at den til slutt bryter frem.
Allerede åpningen setter to stemninger opp mot hverandre: det hvite og rene, og det tause. «Min hvide svane, / du stumme, du stille», heter det. Eiendomsordet «min» gir nærhet og ømhet, men også en viss sårbarhet. Svanen er hvit, men ikke som et lysende symbol på sang; den er først og fremst uten lyd. Ordene «stumme» og «stille» forsterkes av at setningen nesten ikke har bevegelse. Selv de musikalske uttrykkene «slag» og «trille» er der bare for å avvises: ingen av dem lar noen «sangrøst ane». Svanen har altså en stemme, men den er skjult.
Andre strofe åpner et indre rom. Svanen glir «henover» en «alf, som sover». Alfen kan leses som noe skjørt og ubevisst, kanskje en sovende skaperevne eller en sårbar følelse. Svanen er «angst beskyttende» og «altid lyttende»: den vokter uten å vekke, hører uten å svare. Dette er ikke et bilde på svakhet, men på en anspent, vaktsom ømhet. Stillheten er ikke tom; den rommer en lytting.
Vendingen kommer i tredje strofe med et tydelig «Men». Her er vi ikke lenger i det drømmende landskapet, men i et møte mellom to. «Men sidste mødet, / da eder og øjne / var lønlige løgne, — / ja da, da lød det!» Eden er en lovnad, øynene er speil for sannhet, men begge skjuler noe. Løgnen er «lønlig», hemmelig, nesten ikke synlig. Først i dette sviket, eller i denne smertefulle avsløringen, kommer tonen. Gjentakelsen «ja da, da lød det!» gir følelsen av et plutselig gjennombrudd, en stemme som ikke lenger kan holdes tilbake.
Siste strofe binder bildene sammen i et paradoks. «I toners føden / du slutted din bane», står det. Å føde toner og å slutte sin bane skjer samtidig. Sangen og døden er ikke motsetninger; de er samme bevegelse. Derfor kan avslutningen lyde: «Du sang i døden; — / du var dog en svane!» Ordet «dog» bærer både en bekreftelse og en undring. Først ved å dø syngende viser svanen hva den hele tiden har vært.
Formen understøtter denne bevegelsen fra stillhet til gjennombrudd. Diktet har fire korte strofer på fire linjer. Første og tredje strofe har omsluttende rim, andre og fjerde kryssrim, noe som gir en lydlig balanse, men også en liten forskyvning. Mange linjer ender på ubetonede stavelser, som «svane», «stille», «trille» og «ane», og det skaper en myk, glidende rytme. Når tredje strofe avsluttes med det plutselige utropet «ja da, da lød det!», våkner rytmen, som om diktet selv får stemme.
Ibsen er først og fremst kjent som dramatiker, men her viser han en lyrisk presisjon og sans for vendepunkt. Det som gjør «En svane» betydelig, er at teksten ikke forklarer hva svanen er. Den kan være den elskede, den skapende evnen eller selve sangen. Diktet lar bildet stå åpent, og nettopp derfor rommer det flere lag av mening. Det handler om at noe i mennesket først blir helt sant når det koster noe – kanskje til og med når det er for sent.