En hvit svane tiltales som stum og stille. Den glir lydløst av sted, som om den beskytter en sovende alv, alltid lyttende, men uten å slippe ut en sang. Stemningen er først rolig, hemmelighetsfull og litt uvirkelig. Så kommer et brudd: ved det siste møtet, da løfter og øyne viser seg å være hemmelige løgner, bryter tonene fram. Den som snakker, står igjen med svik og smerte, men også med ærefrykt over at svanen endelig synger idet den dør. Under ligger den gamle forestillingen om svanesangen: at svanen tier hele livet og først synger like før døden. Slik blir teksten et bilde på noe ekte og sterkt som først kommer til uttrykk på slutten – eller på en kjærlighet som får stemme først når den er tapt.
En svane — Sammendrag
Min hvide svane, du stumme, du stille; hverken slag eller trille lod sangrøst ane.
Angst beskyttende alfen, som sover, — altid lyttende, gled du henover.
Men sidste mødet, da eder og øjne var lønlige løgne, — ja da, da lød det!
I toners føden du slutted din bane. Du sang i døden; — du var dog en svane!