Henrik Ibsens «Spillemænd» åpner i et sommerlig nattlandskap, men det er ikke et enkelt kjærlighetsdikt. Tankene er hos henne hver «sommerlys nat», mens veien likevel bærer til elven og inn i det «duggede orekrat». Tittelen peker på felespillere, og diktet forteller hva det kan koste å bli en mester: man kan spille seg fram i verden, men ikke ut av seg selv.
Allerede i andre strofe slår stemningen om. «Hej, kender du gru og sange, / kan du kogle den dejliges sind» er en utfordring eller fristelse, nesten et rop fra dypet. Å kogle er å forhekse, og den som behersker gru og sanger, kan få den elskede til å følge seg inn i «store kirker og sale». Musikkens makt handler altså ikke bare om følelser, men om makt over andres vilje. Drømmen om kjærlighet og sosial anerkjennelse blir ett: hvis felespillet er sterkt nok, skal hun følge ham inn i lyset.
Tredje strofe avslører prisen. «Jeg maned den våde af dybet» er en klar hentydning til nøkken, vannånden som i folketroen kan lære bort uimotståelig spill. Belønningen er stor: jeg-et blir vannåndens mester. Men mens han lærer, glipper livet. «Da jeg var bleven hans mester, / var hun min broders brud.» Setningen er knapp og nådeløs. Han får spillekunsten og makten, men hun blir gift med broren – ikke bare tapt, men innlemmet i familien på en måte som stenger ham ute for alltid. Samtidig har prisen en religiøs side: vannånden «spilled mig bent fra Gud». Kunsten løsriver ham fra troens fellesskap, før han senere spiller seg inn i nettopp kirker.
Siste strofe gjentar motivet fra andre, men med en avgjørende forskjell. Nå er det ikke hun som skal følge ham inn i «store kirker og sale»; han spiller seg selv inn. Han har oppnådd den ytre seieren, men alene. Det er en hul triumf. Fossens «gru og sange» viker aldri fra sinnet hans. Fossen samler trådene fra elven og dypet, og det ville, farlige vannets musikk har flyttet inn i ham. Det finnes ikke noe forløsende punkt til slutt, bare en tilstand der mesterskap og hjemsøkelse er samme ting.
Formen underbygger balladepreget. Fire korte strofer med fire linjer, der andre og fjerde linje rimer, gir en fast, folkelig rytme. Ord som «Hej», «maned», «bleven» og «veg» gjør språket gammeldags og viselignende, som om diktet selv er en folketone. Gjentakelsen av «store kirker og sale» og «gru og sange» virker som et refreng, men innholdet forskyves: det som i andre strofe var et mulig mål, er i fjerde strofe en tom erobring. Naturbildene – «sommerlys nat», «duggede orekrat», «elven», «dybet» og «fossen» – står mot kirke og sal. Det er ikke bare natur mot kultur, men naturkraft mot tro og samfunn. Ibsen bruker motsetningen til å vise at den musikalske kraften ikke lar seg temme, selv når felespilleren tar plass i de fineste rommene.
Diktets betydning ligger i at nøkken ikke bare er et ytre eventyrvesen, men et bilde på en del av kunstnerens eget sinn. Mesterskapet gir adgang til kirker og sale, men det fordriver ham også fra Gud og fra et vanlig liv. Hun han lengter etter, blir stående som den han ikke kan få – først som brorens brud, siden som et savn bak selve musikken. Denne dobbeltheten, at kunsten både løfter og isolerer, gjør «Spillemænd» til langt mer enn en stemningsfull folkevise: det er et konsentrert blikk på hva skaperkraften kan kreve av et menneske.