Johan Sebastian Welhavens «Den dunkle Sti» kretser rundt en erfaring mange kan kjenne seg igjen i: i sorgen virker tilværelsen mørk og uoversiktlig, men i ettertid kan den samme smerten ha fostret noe verdifullt. Diktets jeg står i «Sorgens Dal» og ser ned på grunnen der han går; stien ligger «tvivlsom og fordunklet» foran ham. Ordet «stirred» sier noe om blikkets retning: det er knyttet til det nære, mørke og uklare under føttene, ikke til noen fjern utsikt. Allerede i åpningen etableres dermed en tilstand av tvil og angst, men også et konkret sanselig nærvær.
Diktet er bygd opp av fire korte strofer med et regelmessig rytmisk mønster som gir en nesten vandrende ro. I hver strofe rimer andre og fjerde linje – «gik» mot «Blik», «ned» mot «Dunkelhed», «Vei» mot «ei», «Kval» mot «Dal» – og rimene binder tanken sammen uten å bli påtrengende. Linjene er korte, med få trykk, og den stødige gangen gjør at overgangen fra mørke til forsoning framstår langsom og troverdig. Formen kan minne om en salme eller vandringssang, men uten å forkynne.
Det sentrale bildet er overraskende: Sorgen drysser dugg, og nettopp i den fuktige, mørke grunnen vokser det fram blomster. I andre strofe heter det: «Men overalt, hvor Sorgen / Sin Dugg har drysset ned, / Der er en Blomst oprunden / Af Grundens Dunkelhed.» Her er blomsten ikke noe som kommer etter at sorgen er borte; den springer ut av selve mørket. Ordet «Grundens Dunkelhed» knytter seg tilbake til første strofes «Grunden, hvor jeg gik», men nå får den samme grunnen en ny betydning: det som først bare var uføre, viser seg å være jordsmonn. Sorgen er ikke bare en tilstand, men en slags væte som gjør grunnen fruktbar.
Tidsperspektivet er avgjørende. Først befinner jeget seg midt i mørket og kan ikke se stien klart. Så løftes blikket, og i tredje strofe heter det: «Nu ser jeg tit tilbage, / Og studser ved min Vei». Tilbakeblikket innebærer ingen flukt fra det vonde, for «Tvivl og dybe Mørke, / Hvis Angster glemmes ei.» Angsten og tvilen nektes ikke plass i minnet. Likevel avsluttes diktet med en indre bevegelse: «Men trøstet og forsonet / Jeg mindes nu min Kval». Smerten kalles fortsatt «Kval», men den er nå blitt noe jeget kan minnes med forsoning. Siste linje svarer dessuten på tittelen: den dunkle stien er blitt en «Blomster-Sti» gjennom Sorgens Dal.
Nettopp dette er diktets styrke. Det forskjønner ikke sorgen, og det visker ikke ut angsten. Det viser hvordan tid og ettertanke kan forvandle en erfaring uten å fornekte den. Valget av ord som «Grund», «Dugg», «Blomst» og «Dal» gjør at forvandlingen framstår organisk, som noe som vokser nedenfra. Welhaven, en sentral norsk lyriker på 1800-tallet, skriver med en nesten salmepreget klarhet, og motivet med dal og blomster gir gjenklang i eldre salmespråk uten at diktet mister sitt personlige jeg. Det gir ikke billig trøst, men et presist bilde av hvordan sorg kan få en annen farge når den ses bakfra.