Jeg-personen befinner seg i Sorgens dal og stirrer ned på stien der han går. Den er mørk og preget av tvil, og veien virker uklar. Likevel har sorgen drysset dugg over bakken, og av mørket har det vokst fram en blomst. Slik blir det vonde ikke bare en byrde, men noe som gir nytt liv. Når jeget senere ser tilbake, er ikke angsten og tvilen glemt, men de er kommet på avstand. Han husker smerten, likevel er han trøstet og forsonet. Den mørke stien er blitt en blomstersti som viser hva han har gått gjennom, men nå i et mykere lys.
Stemningen er ettertenksom og stille. Diktet beveger seg fra tyngde og mørke mot ro og forståelse, uten å late som om sorgen ikke fantes. Blomstene er et bilde på at en vanskelig tid kan etterlate noe som gror – en innsikt, en trøst eller en ny måte å se livet på.