«Jeg ser» åpner med et blikk som registrerer mer enn det forstår: en hvit himmel, gråblå skyer, en blodig sol. De tre synsinntrykkene følges av en nesten saklig konklusjon: «Dette er altsaa verden. / Dette er altsaa klodernes hjem.» Allerede her viser diktet hva det dreier seg om. Ordet «altsaa» later til å trekke en logisk slutning, men det binder bare sammen det som allerede er sett – det forklarer ingenting. Den som snakker, observerer verden uten å oppleve den som sitt hjem, og ender med å mistenke at han er kommet til feil klode. Fremmedfølelsen er diktets sentrale tema: virkeligheten er nær nok til å registreres, men fjern nok til å virke uforståelig.
Obstfelder bygger teksten opp av korte, uregelmessige linjer uten rim og fast metrum. Likevel skaper gjentakelsen av «Jeg ser på» en tydelig rytme; den fungerer som en katalog over sanseinntrykk – himmel, skyer, sol, regndråpe, hus, vinduer, kirketårn, mennesker, hester. Diktet har ikke noe fast strofemønster, men observasjonsrekken deler det i klare bolker, og de korte linjene lager en pause etter hvert synsinntrykk, slik at leseren ser bildene enkeltvis. Det er frie vers, holdt sammen av anaforserien. Teksten minner om en fragmentert virkelighetsopptegnelse; synsinntrykkene står side om side uten å bli satt inn i noen overordnet fortelling. Linjen «En regndraabe!» er karakteristisk. Den bryter mønsteret med sin korte utropssetning og retter plutselig oppmerksomheten mot noe bittelite. Dermed understreker diktet at blikket ikke velger ut det som virker viktigst, men fanger det sansbare, tilfeldige og nære.
Fargene og lyset forsterker stemningen. Den hvite himmelen og de gråblå skyene danner et kjølig bakteppe, mens den «blodige sol» gir et voldsomt rødskjær. Solen kan leses som en solnedgang, men ordet «blodig» gjør naturen nesten såret eller truende. Da solen blir borte, samler de gråblå skyene seg, og linjen «Hvor de graablaa skyer blir tunge» gjentar motivet med en tyngre klang. Det er som om himmelen speiler jegets følelse av trykk og utilpasshet. Gjentakelsen av «hjem» er også viktig: jorden og kloden kalles menneskenes hjem, men den talende kjenner seg ikke hjemme der.
Tredje bolk beveger seg fra naturen og bylandskapet til menneskene. Her står de «velklædte herrer» og «smilende damer» ved siden av «de ludende hester». Kontrasten er slående: de fine klærne og smilene representerer en sivilisert overflate, mens hestene som bøyer seg under last, avslører slit og tyngde. Mennesker og dyr blir likestilt i oppramsingen; jeget står utenfor og ser på alle. Det fjerne kirketårnet kan minne om en åndelig dimensjon, men det forblir nettopp fjernt. Dette forsterker savnet etter et hjem eller en sammenheng.
Mot slutten glir diktet fra observasjon til uro: «Jeg ser, jeg ser . . . . / Jeg er vist kommet paa en feil klode! / Her er saa underligt . . . .» Ordene «vist» og «underligt» er forsiktige, men alvoret er stort. Taleren sier ikke at verden er falsk eller at han er syk; han sier bare at noe grunnleggende ikke stemmer. Ellipsene skaper åpne, nølende pauser. Nettopp dette er diktets innsikt: Det er ikke naturen eller byen som er feil, men forholdet mellom jeget og verden. «Jeg ser» er blitt stående som et tidlig uttrykk for moderne utenforskap i norsk lyrikk, fordi det fanger fremmedfølelsen gjennom presise, nesten fotografiske bilder i stedet for å forklare den. Det er et dikt om å sanse alt, men likevel mangle et sted å høre hjemme.