Et jeg står og betrakter den hvite himmelen, de gråblå skyene og den blodige solen, og slår fast at dette altså er verden – klodenes hjem. Blikket beveger seg videre til byen med høye hus, tusen vinduer og et fjernt kirketårn. Dette er menneskenes hjem. Likevel føles ingenting hjemlig. Gjentakelsen av «jeg ser» skaper en følelse av at jeget registrerer alt utenfra, som en fremmed. Midt i det hele dukker en enslig regndråpe opp, en skjør detalj i et ellers tungt og kaldt bilde.
Når skyene samler seg og solen forsvinner, blir tonen mørkere. Jeget ser velkledde herrer, smilende damer og ludende hester. Mennesker smiler, men hestene bærer tyngden. Til slutt konkluderer jeget med at det visst er kommet til feil planet – her er så underlig. Stemningen er melankolsk, fremmedgjort og full av stille undring over ikke å høre til.