Obstfelders «Julaften» begynner midt i juleidyllen, men ser den bare fra gaten. Åpningen bygger opp et nesten overtydelig bilde: julelys i vinduene, bugnende juletrær, julesang som siver ut gjennom dørsprekker. Men jeget er ikke inne i varmen. Først i andre strofe kommer «jeg» til syne, og da vanker han alene og lytter til barnesanger på avstand. Motivet slås an med én setning: «Jeg satte mig ned paa trapperne / og tænkte paa min døde mor.» Diktets sentrale idé vokser ut av dette: julaften blir en prøve på utenforskap, og sorgen finner ikke plass i den offentlige gleden, men må skape sitt eget rom.
Skillene i teksten er like viktige som ordene. Etter de første to strofene står en liten stjerne, og blikket flyttes fra byen til marker under stjernene. Der endrer naturen karakter. Trærne er «dødningearmede», jegets skygge glir over skygger, og midt i snøen finner han et «lig» — en frossen spurv som ennå skjelver. Ordvalget er voldsomt: et lite dyr kalles «lig», og snøkrystallene kalles «snejulelysene», som en kald julepynt. Dette er ikke lenger et julelandskap, men et sjelslandskap. Den døde spurven speiler jeget selv; begge er små skapninger som faller utenfor varmen og sangen.
Så følger et hjemkomstrituale. I tagkammeret setter han lys i flasken, legger Bibelen på kisten, blåser støvet av boken, folder hendene og gråter. Her står «kiste» i sin gamle betydning av kiste eller kasse, men etter dødssporet i teksten får ordet også en kisteklang. Gjentakelsen er påfallende: «Jeg satte lyset i min flaske / og la bibelen paa min kiste. // Jeg knæled ned ved min kiste / og blæste støvet af min bibel.» Linjene kjedes sammen slik at flasken, kisten, Bibelen og gråten blir ett sammenhengende ritual. Det er enkelt og alvorlig, nesten liturgisk, men uten forløsning. Siste ord er «graat».
Rytmisk er diktet friere enn mye norsk lyrikk fra tiden. Strofeåpningene kan være breie og bølgende, før linjene plutselig smalner i korte setninger. Rimene oppfører seg liknende: Første strofe har tre fullrim, «vinduerne / storstuerne / dørsprækkerne», som klinger nesten for pyntelig. Senere blir rimene ufullstendige og sprukne, som når «sneglimtene / snejulelysene» møter det ubesvarte «bævrede / spurv». Formen åpner seg, akkurat som jeget faller ut av idyllen. Det eneste som holder diktet sammen, er den jevne gjentakelsen av «og» og «jeg», en rastløs, messende bevegelse framover.
Virkemidlene er få og presise. Obstfelder skriver med enkle substantiv — lys, flaske, trapp, mor, spurv, Bibel, kiste — men gir dem en nesten sakral tyngde. Diktet forklarer ikke, det viser. Nettopp derfor blir det stående som en tidlig og sterk nordisk skildring av moderne ensomhet: ikke en person som klager over at julen er trist, men et menneske som bygger seg et lite alter i utkanten av andres feiring. Juleidyllen forblir utenfor vinduet; inne finnes bare stillheten, støvet og gråten — men også en sammenheng i ritualet, en måte å være til stede i sorgen på.