Et fugleskrik lyder over et øde hav, langt fra alle land. Det er et skrik, ikke en sang, og det gjentar seg i tredje linje: «Den skreg så sårt i den høstgrå dag». Vilhelm Krags korte dikt kretser om dette ene lydbildet, en fugl som flakser med «brudte, afmægtige slag» og seiler bortover vannet på «sorte vinger». Rundt fuglen finnes ingen havn, ingen kyst, intet menneske. Diktet tegner et bilde av ytterste ensomhet og avmakt, der flukten ikke fører til frelse, bare videre ut i det åpne. Fuglen kan leses som et symbol på et isolert jeg eller en sjel i en verden uten svar; skriket er den lyden som ikke når fram.
Formen understreker denne åpenheten. Diktet begynner med «hav» og ender med «hav», slik at havet blir en ramme rundt alt. Den helt korte andre linjen, «langt fra lande», bryter rytmen etter første linje og skaper en følelse av avstand med en gang. Flertallsformen «lande» gjør isolasjonen total: ikke én kyst er innen rekkevidde. Deretter kommer tre lengre linjer før teksten glir ut i de to linjene med prikker. Rimet er sparsomt; det eneste klare paret er «dag» og «slag». At nettopp disse to ordene rimer, knytter den høstgrå dagen til de kraftløse vingeslagene: fuglens krise hører sammen med årstiden og lyset. Resten av linjene står uten faste rim, noe som gir diktet noe uavsluttet og flytende – som havflaten selv. De ujevne linjelengdene speiler også det brutte vingeslaget; diktet beveger seg ikke i jevn gang, men i støt.
Klang og billedbruk forsterker stemningen. S-lyden går igjen i «skreg», «sårt», «seiled» og «sorte», nesten som en hvisking eller en skjærende lyd under teksten. «Skreg» er et hardt ord; det betegner et rop preget av smerte eller fare. At fuglen ikke synger, er viktig, for sang hører gjerne til vår og livskraft, mens skriket hører til nød. Adjektivet «høstgrå» gir både årstid og farge: høsten peker mot nedgang og død, grått mot livløshet og tåke. Fuglens bevegelse beskrives som «flaksed i brudte, afmægtige slag», der både «brudte» og «afmægtige» viser at vingene ikke lenger bærer. Så skifter bildet: fuglen «seiled på sorte vinger». Ordet «seiled» forvandler fuglen til noe som drives av vind og strøm, ikke noe som styrer selv. «Sorte vinger» gir assosiasjoner til død, sorg eller noe urovekkende, og fargen står i kontrast til det grå.
Til slutt oppløses selve teksten i punktrekker. De to linjene med prikker etter «bortover hav» kan leses som fuglens fortsatte flukt utover, som en stillhet etter skriket eller som en avstand som ikke lar seg skildre. Diktet gir ingen trøst eller løsning; det ender ikke med at fuglen når land. Åpningen i slutten gjør at leseren blir stående igjen i samme uendelighet som fuglen. Nettopp derfor kjennes diktet så sterkt: det sier nesten ingenting direkte om følelser, men hele naturen bærer dem.
Den sentrale tanken kan formuleres som en erfaring av hjelpeløs ensomhet i et stort og likegyldig rom. Fuglens skrik over øde hav er også menneskets skrik når det er langt fra fellesskap og trygghet. Det er en stemning mange kan kjenne igjen, selv om bildet er enkelt. Krag oppnår dette med få ord: et skrik, en grå dag, svarte vinger og et hav uten ende. Diktets betydning ligger i denne fortettede evnen til å gjøre et ytre landskap om til et indre rom.