Der skreg en fugl — Sammendrag

Et fugleskrik høres over et øde hav, langt fra alt land. Fuglen skjærer gjennom den høstgrå dagen med såre, klagende rop, mens vingene slår brukne og kraftløse. Den seiler videre på svarte vinger, bortover havet, til den nærmest blir ett med mørket. Diktet gir ingen forklaring på hvorfor fuglen er alene eller hvor den skal. I stedet holdes vi fast i selve lyden og bevegelsen: det gjentatte skriket, de svake vingeslagene, havets tomhet. Stemningen er høstlig og melankolsk, full av avstand og resignasjon. Man kan kjenne noe av den samme utmattelsen hos den som lytter – som om skriket rommer ensomhet og lengsel etter land, uten at noe land er i sikte.