Bjørnstjerne Bjørnsons «Prinsessen» er et lite drama i tre trinn. En prinsesse sitter innestengt i sitt jomfrubur, mens en smågutt står nede og blåser på lur. Hun ber ham først holde opp: musikken «hæfter» tanken hennes, som vil gå ut i verden. Da han tier, ber hun ham straks blåse mer: nå sier hun at tonene «løfter» tanken. Når gutten begynner igjen, bryter prinsessen ut i gråt og spør Gud hva det er som feiler henne — i samme øyeblikk som solen er gått ned.
Det sentrale er ikke først og fremst hva prinsessen sier, men hvordan hun motsier seg selv. Musikken er ikke enten hemmende eller frigjørende; den er begge deler, fordi selve lengselen i henne ikke har noe tydelig mål. Hun vil ut, men vet ikke til hva. Solnedgangen gjentas i de to første strofene som en fast ramme, og i siste strofe skifter tiden: Solen har gått ned, øyeblikket er over, men følelsen har ikke funnet noen løsning. Diktet blir et bilde av en ung, ennå uforklart uro — kanskje begynnende voksenliv, kanskje en åndelig lengsel, men en lengsel som vender seg innover og spør: «Hvad er det mig fejler?»
Formen bærer handlingen. Hver strofe har fem linjer med to rimpar og en kort avslutningslinje som gjentas med små variasjoner. De faste rimene gir et viseaktig preg, mens den korte femte linjen legger seg som et roligere etterslag. Midtlinjene i de to første strofene er nesten identiske, men bytter ut to avgjørende ord: «blåser» mot «tier», «hæfter» mot «løfter». Gjentakelsen skaper symmetri, og motsetningen står der desto kraftigere. Rimene knytter «jomfrubur» til «lur» — på den ene siden et lukket rom, på den andre et lydredskap som når opp dit. Prinsessens høye plass og guttens plassering nede blir både en sosial og eksistensiell avstand: hennes tanke vil ut, hans tone vil inn.
Særlig viktige ord er «jomfrubur», «tanke», «hæfter» og «løfter». «Jomfrubur» er ikke bare et eventyrslott; ordet «bur» minner om fangenskap og beskyttelse på samme tid. Hun er høyt hevet, men også avsondret. «Tanken» gjentas i begge de første strofene, og den er ikke tørr refleksjon — den er bildet på hennes indre liv, noe som vil «gå», altså bevege seg utover. Verbet «hæfter» kan leses som at tonene holder tanken tilbake, binder den, gir den motstand; «løfter» viser at det samme lydbildet kan sette fantasien fri. Denne dobbeltheten er diktets kjerne: Det er ikke luren som styrer prinsessen, men hennes eget vekslende sinn som legger to ulike betydninger inn i den samme tonen.
Gutten svarer aldri med ord. Han handler bare: først lar han være å blåse, så blåser han igjen. Prinsessens stemme blir det eneste talende, og diktet fremstår som et indre portrett snarere enn en ytre fortelling. At tårene kommer når tonene vender tilbake, viser at det ikke finnes noe ytre svar. Siste linje — «Nu gik solen ned» — er talende. Før het det «nu når sol går ned», et pågående nå. Til slutt brukes preteritum: solen er borte, og prinsessen sitter igjen med et spørsmål til Gud i stedet for en forklaring.
Bjørnson skriver i en knapp, folkevisepreget form, men diktet er ikke en enkel vise. Det tar motivet fra eventyret — prinsessen i tårnet — og fyller det med en psykologisk uro. Nettopp fordi prinsessen ikke vet hva hun lengter etter, blir diktet en presis skildring av det å stå på terskelen til noe større, der solnedgangen er rammen rundt en forandring som er i ferd med å skje.