En ung prinsesse sitter innestengt høyt i et jomfrubur, mens en gutt nede blåser på lur. Først ber hun ham tie fordi tonene fanger tanken hennes når den vil vandre ut i kvelden. Da han tier, savner hun likevel musikken og ber ham spille igjen; nå synes hun tonene løfter tanken. Gutten adlyder, men da gråter prinsessen og sukker spørrende til Gud om hva som feiler henne – idet solen har gått ned.
Diktet fanger en ung, uavklart lengsel og rastløshet. Prinsessen vet ikke selv hva hun vil: lyden forstyrrer og lokker på samme tid, og savnet etter den blir like sterkt som irritasjonen. De motstridende beskjedene viser at følelsene hennes drar i ulike retninger. Solnedgangen gir stemning av melankoli og overgang, en stille sorg over noe hun ikke kan navngi. Gjentakelsen av solnedgangen knytter stemningen til tid og forgjengelighet.