Johan Sebastian Welhaven står som en av 1800-tallets mest formbevisste norske lyrikere, og i «En Vaarnat» merkes det i hver linje. Diktet åpner som en nattscene der dalen sover i sval stillhet, men beveger seg snart fra det ytre landskapet mot et indre rom: en ensom «du» som sitter med savn og klage. Den sentrale idéen er at vårnatten ikke bare vugger sansene, men åpner en scene for minnene – og at erindringen, sett i månelys, kan forvandle smerte til et mildt gjenskin.
Formen bærer rytmen av en vuggesang. Hver strofe består av sju linjer med to parrim, et kort rimpar og en avslutningslinje som rimer tilbake på de lange linjene. Virkningen er kretsende og musikalsk, nærmest dyssende, særlig fordi de korte femte- og sjettelinjene faller inn som lette sukk: «Alfer sukke / for de smukke», «Snart vil blide / Straaler glide», «Lad det tindre; / det vil lindre». Samtidig er lydbildet mykt og glidende: s-er, v-er og m-er demper uttrykket, som når elvene «nynne de lange / dæmpede, dyssende Sange». Diktet gir leseren følelsen av å være et sted mellom søvn og våkenhet, noe som blir avgjørende for resten.
Naturskildringen er sterkt besjelet. Dalen «favner», elvene nynner, alfer sukker og ber liljene om å bli «tatt til fange». Selv skyene «svæve som Svaner» over grantrærne. Månen er ennå ikke synlig, bare antydet gjennom fjelltoppens «sølvblege Skjær», og strålene ligger foran diktet som et løfte: «over al den Herlighed, du aner». Slik skapes en tilstand av forventning. Naturen lengter allerede – alfenes sukk er en liten kjærlighetserklæring til liljene – før det menneskelige savnet introduseres. Landskapet er med andre ord ikke en kulisse, men en del av samme lengsel.
Tredje strofe vender seg direkte til et «du»: «Luk dog ei Øiet inat, / vaag med Erindringens Skat!» Her brytes vuggesangen av en oppfordring om å holde seg våken. Ensomheten forvandles til et teater: «her / aabner sig Mindernes Scene». Minnene får skikkelser – «fromme / Skygger» – som vinker mellom de månebelyste grenene. Ordet «fromme» understreker at dette ikke er skremmende spøkelser, men milde besøk fra noe som har vært. Fortiden fremstår derfor ikke som noe man kan styre; den kommer selv, nesten som en gave, dersom man bare holder øynene åpne.
I siste strofe får skyggene stemme. De «hviske dig ømt / Alt hvad din Længsel har drømt, / see hvor de bringe tilbage / Gjenskin af fagrere Dage!» Det sentrale ordet er «Gjenskin» – ikke dagene selv, men et tilbakekastet lys fra dem. Minnene lover ikke full gjenopprettelse, bare et glimt. Nettopp derfor er de til å bære: «Lad det tindre; / det vil lindre / Smerten i dit Savn og i din Klage.» Rimet «tindre – lindre» binder lys og heling tett sammen. Det er som om månens milde skinn og erindringens glimt er samme kraft: begge lar det fjerne skinne svakt, likevel sterkt nok til å gjøre natten levelig.
Diktets betydning ligger i denne bevegelsen fra vuggesang til våken erindring, fra ytre skjønnhet til indre trøst. Welhaven viser lyrikkens evne til å gjøre klang og bilde til bærere av en psykologisk sannhet: det tapte kan få lov å vise seg, ikke som åpent sår, men som gjenskin under månen.