På en stille og sval vårnatt ligger dalen og sover, elvene nynner, og alfer sukker etter liljene. Månen er på vei over fjellet, skyene glir som svaner over grantrærne, og snart vil lyset legge seg over det vakre landskapet. Så vender stemmen seg til en som sitter alene: hold deg våken med minnene. I måneskinnet åpner det seg en indre scene, hvor skygger fra fortiden kommer vinkende mellom grenene. De hvisker ømt om alt lengselen har drømt, og de bringer tilbake glimt av lysere dager. Det kan lindre savnet og klagen.
Stemningen er drømmende, vemodig og trøstende. Vårnatten blir ikke bare et natursyn, men et rom der minnene får komme nær og mildne en sorg. Naturens skjønnhet og savnet hører sammen.