Johan Sebastian Welhavens «Sang i Dalen» kretser om et sted som vokser i betydning jo lenger det er bundet til et menneskes liv. Diktet åpner med en påstand om at egnen der veien og arnen står, har «en Yndets Magt» som øker «Aar for Aar». Det er ikke først og fremst det store, panoramiske synet som gjør dalen verdifull. En fremmed kan stå på fjellet og se noe vidtstrakt og vakkert, men den som har vunnet «en rig Erindrings Flor» i dalens favn, ser noe annet: et landskap fullt av private spor.
Formen underbygger denne inderlige, langsomme måten å se på. Diktet består av regelmessige firlinger med kryssrim, der lange og korte linjer veksler. Rytmen får noe gående over seg, nesten som en vandring gjennom dalen. Rimene binder annenhver linje sammen og skaper en rolig, syngende bevegelse. Ord som «lagt» og «Magt», «staar» og «Aar» legger vekt på sammenhengen mellom sted og tid. Det er en lavmælt form, uten store utbrudd, og den passer til diktets tillitsfulle tone.
Sentralt står motsetningen mellom den fremmede og den hjemmehørende. Den fremmede ser et vakkert landskap ovenfra, mens den som hører til, opplever stedet nedenfra og innenfra. «Naturens Liv fornyer det / Med Glædes-Tegn og Suk», heter det, og naturen fengsler ham «til mangen Plet, / Der kun for ham er smuk.» Her ligger en nøkkel: Det vakre er ikke bare allment; det er personlig. Et tre, en elvebredd eller en solbelyst eng kan være skjønn nettopp fordi den er fylt med minne. Slik blir dalen en slags levende erindringsbok.
Minne og natur smelter sammen i bilder som «Mindets Blomst» skyter opp «af Muld / Og af de gamle Trær». Erindringen er ikke noe abstrakt; den gror. I den stride elven hører jeg-et «de svundne Dages Røst», og stemmene klinger under «Lundens Hvælv» fra sangere som er borte. Dermed får landskapet en akustisk dybde. Det er ikke bare vakkert å se på, men også å lytte til. Fortiden finnes i elvens lyd og i trekronenes hvelv, og den vekkes til live på nytt. Selv en livsvei som gikk «blant Torne», blir i minnets ly «velsignet overalt», noe som viser at erindringen også kan forsones med det som var vanskelig.
I siste del vender diktet seg direkte til dalen: «Du fagre Dal! Min Ungdoms Skat / Har du bevaret ømt.» Tiltalen gjør stedet til en fortrolig, nærmest som et levende vitne. Dalen vet hva jeg-et har drømt i «Sorgens Nat» og «Haabets Gry». Nå handler det ikke bare om å se tilbake, men også om å bevare et hjem for dem hjertet er knyttet til. Bønnen om at dalen må bevare «mit lyse Hjem» i fagerhet og fred, utvider perspektivet fra jeg-et til de neste. Stedet skal bære minner videre for andre.
Diktet slutter der det begynte, med «en Yndets Magt, / Der voxer Aar for Aar», men nå er ordene fylt av alt som er sagt imellom. Den gjentatte vendingen viser at kjærligheten til hjemstedet ikke er en stillestående følelse; den vokser fordi stadig nye erfaringer legges til stedet. «En Rune i dit Skjød er lagt» antyder et skjult tegn, en hemmelig skrift som bare den innvidde kan lese. Nettopp det gjør diktet betydningsfullt: Det viser hvordan et landskap blir et hjem først når det er innskrevet med menneskelig tid, savn, håp og nærvær. Naturens skjønnhet er der for alle, men den dypeste betydningen skapes av dem som lever og husker i den.