Johan Sebastian Welhavens «Søfuglen» forteller i fem korte strofer om en vakker villand som ligger stille i klart vann ved en øy, til en jeger bøyer seg fram fra den bratte uren og skyter den for moro skyld. Resten av diktet følger ikke jegeren, men byttet: fuglen kan ikke vende tilbake til redet, den vil ikke klage, og den dukker derfor ned i den mørke fjorden. Bølgen lukker seg over den, sporet viskes ut, og nede på havbunnen finner fuglen en søvn blant tang og stumme fisker. Diktet kretser om meningsløs vold, verdighet i lidelse og naturens evne til å skjule det som har skjedd.
Strofeformen er enkel og folkeviseaktig, med fire linjer og kryssrim i hver strofe. Rytmen er lett og nesten syngende, noe som står i en uhyggelig kontrast til innholdets brutalitet. Der formen glir jevnt og regelmessig, fortelles det om et skudd, en dødelig skade og en stille drukning. Denne spenningen mellom syngbar form og kald handling gir diktet noe lavmælt og uavvendelig. Det er som om selve versemålet nekter å heve stemmen, akkurat som fuglen.
Åpningen er full av klarhet og ro. Villanden svømmer «stille» ved «Øens høie Kyst», og de «klare Bølger spille / omkring dens rene Bryst». Ordet «ren» gir fuglen nærmest uskyld, mens bølgenes spill gjør den til en naturlig del av omgivelsene. Så brytes dette bildet av jegeren, som «gaar og bøier / sig i den steile Ur» og skyter «for Løier». Uttrykket «for Løier» er avgjørende: drapet har ingen hensikt, ingen nytte, bare underholdning. Når fuglen like etter kalles «det smukke Kreatur», understrekes avstanden mellom skjønnheten og den meningsløse ødeleggelsen den utsettes for.
Etter skuddet endrer språket karakter. Fuglen «kan ei drage / til Redens lune Skjød» – redet representerer varme, trygghet og tilhørighet, men det er for alltid utenfor rekkevidde. Likevel heter det at fuglen «vil ei klage / sin Smerte og sin Nød». Her får fuglen en vilje og en verdighet som overskrider det rent dyriske. Den velger taushet, ikke fordi smerten er liten, men fordi den ikke vil gjøre lidelsen til et skrik. Ordet «taus» blir hengende i diktet og peker fram mot fiskene på bunnen.
Selve dykket beskrives nøkternt. Fuglen dukker «dybt i den mørke Fjord», og bølgen lukker seg «koldt» og sletter ut sporet. Naturen er her ikke trøstende, men den er konsekvent: den gjemmer det sårede og lar vannflaten bli blank igjen. I siste strofe åpnes likevel et nytt rom. På havbunnen gror tangen «bred og frisk», og der vil fuglen «blunde». Ordet «blunde» forvandler døden til en slags hvile, og de «stumme» fiskene utgjør et tyst fellesskap som fuglen til slutt blir en del av. Slik får slutten en underlig fred, midt i tapet.
Det som gjør «Søfuglen» betydelig, er hvor mye den får sagt med små virkemidler. Diktet sier aldri at naturen er grusom, eller at fuglen er modig. Det viser bare skuddet, dykket og bølgen som lukker seg. Gjennom fem små strofer skapes likevel en hel tragedie, der menneskets lunefullhet møter en lidelse som nekter å bli utstilt. Sorgen ligger i det usagte – og i det stille vannet som til slutt ikke bærer noe spor.