En villand svømmer fredelig ved en øy, men en jeger skyter den for moro skyld. Fuglen er dødelig såret; den kan ikke komme seg tilbake til redet, men den klager heller ikke. I stedet dukker den stille ned i den mørke fjorden og forsvinner. På bunnen gror det tang, og der lever den stumme fisken – dit søker fuglen seg for å dø eller hvile.
Stemningen er dempet og sørgmodig. Det er noe verdig og nesten stolt over fuglen, som bærer smerten i taushet. Samtidig ligger det en stillferdig kritikk mot jegerens tankeløse grusomhet, å skyte et vakkert dyr bare for fornøyelsens skyld. Naturen oppleves både som kald – bølgen lukker seg og sletter sporene – og som et skjulested der det sårede kan forsvinne. Kontrasten mellom den rene fuglen og den mørke fjorden forsterker inntrykket av ensomhet og stille undergang.