Olaf Bulls «Fra mezzaninvinduet» kretser om et stillestående øyeblikk der to elskende står i en lysstråle og fornemmer tidens gang. Mezzaninvinduet fungerer som en dobbel ramme: det åpner mot gaten og landskapet, men holder samtidig de to i en halvveis hevet, drømmende avstand. Diktets sentrale tanke er ikke at kjærligheten løftes ut av tiden, men at det nære, kroppslige og endelige er det eneste vi har – og at nettopp det gjør det verdifullt. Lyset skildres som noe som kommer fra tider før de fantes og vil strømme videre etter dem. Å «kløve lyset» er her å bryte det evige med sin egen kropp, og det gjør de to til en flyktig hindring i en evig strøm – men likevel fullt til stede.
Allerede i andre strofe markeres dette. Det finnes «døde sommerdøgn» i lyset, og «denne dybe kveld vil gaa tilbage / og flyde tonløst sammen med de andre!» Kvelden som akkurat nå virker dyp og utvalgt, skal snart miste klangen og gli inn i rekken av glemte kvelder. Spørsmålet «Naar streifed det mig sidst, det lys som blinder —?» understreker at innsikten kommer glimtvis og ikke kan holdes fast. Lyset er «det meningsløse, rige straaleskin»: rikt på sanselig glød, men uten fast betydning. Når det «tænder dunet paa en kvindes kinder, / der ikke aner hvorfor hun er min», blir kjærligheten stående som noe gåtefullt. Den er nær og konkret, men lar seg ikke forklare.
Strofeformen er fire ganger åtte vers med en femfotet grunnrytme som gir diktet en langsom, meditativ framdrift. Rimene er ikke stramt organisert; de dukker opp som lydlige ekko – «elskerinde» mot «rinder», «hænder» mot «ender», «spiller» mot «triller». Denne halvfrie rytmen speiler lyset som faller gjennom «vindvets løvguirlandre»: alt henger løst sammen, og setningene renner over linjeskiftene og driver blikket videre.
Midt i diktet blir kroppen det sentrale. Blikket følger hoften gjennom blåtøyskjolen og håndens fine porer. «Hvor alt er nært og fast! Hvor alting ender!» roper diktet ut, og utropet samler det dobbelte ved skjønnheten: den er avgrenset, og den skal ta slutt. Ordet «endelig» betyr her ikke «omsider», men «avgrenset i form og linje». Utbruddet «og ingenting er evighed, o Gud!» er diktets kjerne. Det finnes ingen evighet å ty til, bare et øyeblikk som er desto sterkere fordi det ikke varer.
Mot slutten åpner blikket seg mot landskapet. Fjernt på sletten løfter Soracte og Tibur seg som gamle, nesten tidløse høyder, mens pinjekronen utenfor vinduet «blir nu en haand, som skygger over øiet». Verden skifter karakter: den rammer inn og skjuler, og blikket blir delvis blindet av det det ser. Så kommer musikken. Fra en annen mezzanin spilles Chopin, og hans «liljebleke triller» stiger «i søvnløs ring» bak «tunge, rosenfyldte romervaser». Også musikken er en tidskunst: den skapes og dør bort, men i sin søvnløse gjentakelse blir den rastløs. Vasene er tunge og varige, rosene vakre og dømt til å visne. Det forgjengelige og det monumentale stilles opp mot hverandre uten at noe vinner.
Nettopp denne uløste spenningen gjør diktet betydningsfullt. Det skriver ikke ut en ferdig trøst, men viser hvor fint og smertefylt det er å stå midt i en strøm av lys, kjærlighet, historie og musikk – og vite at jeget ikke skal være der for alltid. «Fra mezzaninvinduet» blir et dikt om å se dobbelt: inn mot den nære kroppen og ut mot tidens store perspektiv.