«Synnøves sang» åpner som en takk, men utvikler seg til en sorgfull utforsking av venting og håp som ikke blir innfridd. Jeg-et vender seg til en barndomsvenn og takker for alt fra den tiden de lekte sammen i skog og lage. Umiddelbart kommer minnet om en forventning: leken skulle følge dem inn i «de grånende dage», fra de lyse bjørkene til Solbakkehuse og den rødmalte kirken. Kirken er altså ikke bare et bygg, men et mål for livet – dit barnslig lek skulle modnes til voksent fellesskap. Så snur diktet: ventetiden begynner, og den hun ventet på, finner ikke veien.
Formen underbygger denne bevegelsen. Diktet består av åtte strofer med fire linjer og kryssrim, noe som gir en enkel, viseaktig rytme. Gjentakelsene er tydelige: «Jeg tænkte, leken den skulde gå» innleder andre strofe og speiles i første; «Jeg sat og væntet» gjentas i tredje og fjerde. Slik skapes en suggererende uro, som om tankene kretser rundt det samme punktet uten å komme videre. De eldre formene – «tænkte», «skulde», «kvæll», «fjæll», «øjet» – legger også en fjern, folkelig tone over teksten.
Lys og mørke er bærende bilder. Først hører vi om «løvede, lyse birke» og den rødmalte kirken; dette er en åpen, fargerik verden. Så kommer «det mørke fjæll» som skygger, og lyset slukkes. Blikket blir sentralt: «Det stakkars øjet er blevet vant» til å se i én retning og «kjænner slet ingen annen kant». Håpet har gjort blikket stivt. Det kan ikke lenger vandre; det brenner under brynet. Her er landskapets mørke blitt et indre mørke, en smerte som sitter i øyet.
Diktets mest urovekkende vending kommer når andre nevner kirken som et trøstested. «Men bed mig ikke om dit at gå, — / han sitter like ved siden.» Kirken skulle være stedet for lindring, men nettopp der sitter han – den som aldri fant veien – like ved. Nærheten som i barndommen var selvfølgelig, er blitt en pinefull påminnelse om alt som ikke skjedde. Den fysiske nærheten står i skarp kontrast til den følelsesmessige avstanden. Det er en fin observasjon av hvordan kjærlighet og lengsel kan gjøre selv hellige rom ubeboelige.
I de to siste strofene gjentar taleren «Men godt, så vet jeg dog, hvem det var». Uten å nevne Gud direkte peker hun på en som har lagt gårdene mot hverandre, skåret vei for synet i skogen, satt stolene til kirkebordet og latt mennesker gå «par om par» fram mot koret. Her vender «vej» tilbake: der den elskede ikke fant veien, har en større makt skåret vei for synet. Dette er en erkjennelse av en større orden: gårder, veier, kirker og par hører sammen. Samtidig er det noe tvetydig i denne trøsten. Hun vet hvem som innretter verden slik, men hennes eget par nådde aldri kirken. Troen blir ikke en enkel løsning, men en måte å holde ut på.
Det som gjør «Synnøves sang» betydelig, er at den bruker et enkelt folkevisepreg til å skildre et komplisert følelsesliv. Landskapet er ikke staffasje, men sjelens speil: stien han ikke fant, skyggen fra fjellet, det brennende øyet – alt forteller om lengsel som har mistet sin vei. I stedet for å forklare smerten, lar Bjørnson den svinge mellom håp, bitterhet og gudstro. Diktet blir derfor stående som en sang om venting, ikke om oppfyllelse.