En jeg-person hilser en avdød kjær person, omtalt som «den salige» – en som nå hører hjemme i salighetens verden. Stemmen minnes hvordan denne skikkelsen vekket både vårglede og dyp smerte, men sorgen har etter hvert blitt mildere og lagt fred over hverdagen. Etter en lang sørgetid, beskrevet som vandring gjennom ørkener, opplever jeg-personen at den døde vender tilbake i en lysvisjon eller drøm. Det som var en mørk «sørgenatt», blir klart ved den saliges rene åsyn og blikk.
Stemningen er høytidelig og øm, nesten andektig. Diktet uttrykker ikke bare tap, men trøst: kjærligheten overvinner skillet, og den salige lover at de aldri mer skal skilles. Lyset, freden og gjensynet dominerer, slik at sorgen rommer håp og forsoning.